tirsdag 25. april 2017

Hula og døden

Når mørket fra huleåpningen blir tydelig, har jeg tenkt på det mange ganger. Fra stedet der inne, hvor lyset ikke slipper til, hvisker vinden noen sannhetsord inn i sjela mi.



Det skjer oss dessverre alle, beskjeden kommer og magen tømmes for luft. Døden har danset inn i livet og alt blir forandret, det er ikke til å holde ut. Det føles kanskje som om noen har slått deg så hardt at du ikke kan trekke pusten igjen, hjertet er ikke lenger der det var. Bare noen knappe ord i telefonen får solen til å slokne, himmelen forsvinner og sommerfuglene faller til jorden.


Beskjeden du fikk snur hele verden på hodet, vannet flommer inn over land, vårens fuglesang fryser til is og alt det vakre blir helt betydningsløst. Hvem bryr seg om kjærlighet, lys og lek nå når alt er svart. 

Gledesdager som 17. mai og juleaften blir et helvete å se frem til, og i de nærmeste dagene er kanskje bildet av han det viktigste du kan holde dine hender fast rundt, en av hennes hårspenner på badet kan få deg til å falle sammen eller den vesle kosebamsen starter flommen igjen og igjen. Nei, det er faktisk ikke til å holde ut, men det skjer oss alle og vi bør egentlig ha det som bakteppe i hver dag vi trer inn i.


Jeg tror for min del at alle disse turene våre inn i huler og grotter har gjort noe med synet på lys og mørke, på liv og død. På det svarte og hvite - og de små røde figurene på fjellveggen. Tenk så heldig vi er - vi som er her i livet, dette urettferdige, uutholdelige rasket. Dette livet er jo det eneste som vi helt sikkert har. Og dette livet kan faktisk bli mye vakrere med døden som bakteppe, og ikke minst kan det bli mye mer betydningsfult. Vi skal jo alle dø, og denne døden - Kan den også være en ny start? 


Nå tenker jeg altså ikke på liv etter døden, på sjel og ånd. - Nei, det lar jeg ligge. Livet er det eneste her på jorda som vi virkelig kan klamre oss fast i, og selv om vi drømmer om noe annet - lysår unna oss, så er dette også den eneste jorda vi faktisk kjenner. 

Likevel kan denne døden altså gjøre noe med alt det som betyr noe i livene våre. Den nye Iphonen, de nye skoene, de nye oppdagelsene, regningene, den irriterende plystringa, fuglesang og havets bølger - alt får en ny farge sett i forhold til dette mørket. Var du egentlig god nok?


En vakker forestilling kan være det at jorden er en kjærlighetsmaskin, at vi er her for å lære mer om det som virkelig betyr noe. Det er tøft å innrømme det, men der er døden den beste læremester, uansett hvor urettferdig det virker. Den forferdelige følelsen i magen og hjertet, sorgen og smerten, har noe å lære oss alle. 

Slik sett er døden alltid ny start, en ny mulighet til å se - naturen for det den er, alt i stedet for en. - I et lite hviskende pust over hav, skog og fjell fikk vi være en ørliten del av denne fantastiske jorden. Om du stopper opp så kan du høre hva vinden hvisker ut fra den mørke huleåpningen. 


Ta det med deg inn i framtida - inn i sjela som ikke bare er min eller din, men som tilhører alle.

2 kommentarer:

  1. Fy søren..du skriver så godt.Dette burde alle få med seg.

    Mvh Anita

    SvarSlett

Hei!

Håper du vil legge inn en hilsen eller kommentar til meg.
Har du en bloggkonto må du velge identitet for å legge inn en kommentar. Men det er enkelt uten også, kryss bare av for anonym når du skal legge inn kommentaren din.

Kjartan