onsdag 10. mai 2017

Netter i vårskogen

Nordavinden suser gjennom bar og kvist, spiller sin melodi på de forskjellige trærne, mens en rødstrupe forsiktig stemmer i mellom kastene. Vi ligger sammen med røsslyng og myke moser, mens sola farger de øverste toppene i landskapet med en dyp, varm farge.


Denne våren har vi virkelig vært mye ute, kanskje fordi det går mot slutten? Et menneske har jo ikke så mange vårer i løpet av sitt korte livssukk her på jorda? Hvis jeg tenker på livet som en kort båtreise så er jeg nok godt over halvveis, om jeg da ikke skulle gå på et skjær - slik mange gjør.

Uansett er det over snart, og hva vi fyller denne reisen med har jo litt å si når man begynner å skimte slutten. Gjør vi det som gjør oss glad? Det som gir oss fred på ferden? Og hva gjør vi for at de som kommer etter oss skal få en fin tur?


Alette og jeg har snakket mye om det. – Uansett hva vi fyller denne ferden med så kommer vi alle frem til slutt, sier hun. Mange kaver rundt og springer så mye på denne båtferden at det snart er vanskelig å høre vannet skvulpe eller skogen suse. 

Her bygges det ut nye småkraftverk, nye strømlinjer, nye vindmøller, nye naturområder - og alt dette skal redde oss på dette ville seilaset, som jo egentlig er så utrolig vakkert - om vi bare kunne lagt oss ned litt for å lytte og undre over vinden og fuglesangen.


Det ser altså ut til å nærme seg slutten for mer enn oss. Masseutryddelsen må vi for all del ikke fnyse av, det vil i så fall være vår største synd på jorden, men den virker vel litt fjern fra oss ennå. Vi ser liksom ikke konsekvensene så godt, den rammer ikke oss selv ennå. Mange er det heldigvis som har lagt merke til at det nå er mindre fugler, færre sommerfugler og bier. Noe har skjedd bare på den korte tida vi har brukt på reisen.

- Hysj! Nå synger måltrosten også, jeg tror det ligner på den gamle barneregla: - Så mye hadde jeg, så mye ga jeg bort, så mye fikk jeg igjen. Fortsetter hver generasjon på denne måten blir det i hvert fall ikke mye i neven om noen år.


Nei, det nærmer seg altså slutten, bakom synger skogene er bare en illusjon, for bak inngrepene i naturen ligger nå nye inngrep - Snart er det ikke mer stillhet igjen i verden. Det er ikke rart man får lyst til å rømme, ligge på ryggen en vårkveld i mai å se rugda flakse forbi. Å ligge slik i skogen betyr ikke at man ønsker å snu ryggen til verden, men heller at man ønsker å se den litt tydeligere, det burde flere gjøre. 


Alle de ledere som har bestemt seg for å kjøre anleggsmaskiner over gjerdesmettens reirplass, legge humlas blåbærlyng under asfalt og strekke nye ledninger over rugdas trekkruter - Alle de burde oppsøke regn, røsslyng, rødstrupe og rugde - for å tenke litt på hva dette livet er, og at vi alle kommer fram uansett hva vi fyller det med.

fredag 5. mai 2017

NM i naturfoto, runde 3

Fem sølv - på fem bilder, det ble resultatet etter at tredje runde i NM i naturfoto nå er bedømt. Med det gjorde jeg et sprang oppover på resultatlista igjen, og ligger nå på sjetteplass sammenlagt etter tre runder, med 570 poeng.

Her kan du se mine bilder fra denne runden, fra det beste til dårligste - i følge juryen.


Træna, 41 poeng - og sølv

Frosk - 39 poeng, sølv

Måkro, 38 poeng - sølv

Salsnes (Vassleia), 37 poeng - sølv

Hare, 36 poeng - sølv

tirsdag 25. april 2017

Hula og døden

Når mørket fra huleåpningen blir tydelig, har jeg tenkt på det mange ganger. Fra stedet der inne, hvor lyset ikke slipper til, hvisker vinden noen sannhetsord inn i sjela mi.



Det skjer oss dessverre alle, beskjeden kommer og magen tømmes for luft. Døden har danset inn i livet og alt blir forandret, det er ikke til å holde ut. Det føles kanskje som om noen har slått deg så hardt at du ikke kan trekke pusten igjen, hjertet er ikke lenger der det var. Bare noen knappe ord i telefonen får solen til å slokne, himmelen forsvinner og sommerfuglene faller til jorden.


Beskjeden du fikk snur hele verden på hodet, vannet flommer inn over land, vårens fuglesang fryser til is og alt det vakre blir helt betydningsløst. Hvem bryr seg om kjærlighet, lys og lek nå når alt er svart. 

Gledesdager som 17. mai og juleaften blir et helvete å se frem til, og i de nærmeste dagene er kanskje bildet av han det viktigste du kan holde dine hender fast rundt, en av hennes hårspenner på badet kan få deg til å falle sammen eller den vesle kosebamsen starter flommen igjen og igjen. Nei, det er faktisk ikke til å holde ut, men det skjer oss alle og vi bør egentlig ha det som bakteppe i hver dag vi trer inn i.


Jeg tror for min del at alle disse turene våre inn i huler og grotter har gjort noe med synet på lys og mørke, på liv og død. På det svarte og hvite - og de små røde figurene på fjellveggen. Tenk så heldig vi er - vi som er her i livet, dette urettferdige, uutholdelige rasket. Dette livet er jo det eneste som vi helt sikkert har. Og dette livet kan faktisk bli mye vakrere med døden som bakteppe, og ikke minst kan det bli mye mer betydningsfult. Vi skal jo alle dø, og denne døden - Kan den også være en ny start? 


Nå tenker jeg altså ikke på liv etter døden, på sjel og ånd. - Nei, det lar jeg ligge. Livet er det eneste her på jorda som vi virkelig kan klamre oss fast i, og selv om vi drømmer om noe annet - lysår unna oss, så er dette også den eneste jorda vi faktisk kjenner. 

Likevel kan denne døden altså gjøre noe med alt det som betyr noe i livene våre. Den nye Iphonen, de nye skoene, de nye oppdagelsene, regningene, den irriterende plystringa, fuglesang og havets bølger - alt får en ny farge sett i forhold til dette mørket. Var du egentlig god nok?


En vakker forestilling kan være det at jorden er en kjærlighetsmaskin, at vi er her for å lære mer om det som virkelig betyr noe. Det er tøft å innrømme det, men der er døden den beste læremester, uansett hvor urettferdig det virker. Den forferdelige følelsen i magen og hjertet, sorgen og smerten, har noe å lære oss alle. 

Slik sett er døden alltid ny start, en ny mulighet til å se - naturen for det den er, alt i stedet for en. - I et lite hviskende pust over hav, skog og fjell fikk vi være en ørliten del av denne fantastiske jorden. Om du stopper opp så kan du høre hva vinden hvisker ut fra den mørke huleåpningen. 


Ta det med deg inn i framtida - inn i sjela som ikke bare er min eller din, men som tilhører alle.

fredag 21. april 2017

Et hellig dyr?

Den opphausa rovdyrdebatten, som noen kanskje har fulgt med overraskelse det siste året, viser tydelig at vi mennesker har et variert genmateriale som slår ut i ulike fryktvarianter. Noen mennesker klarer å lese fakta og sette seg inn via andres erfaring om noe er farlig, mens andre tar rykter og gammel overtro for sannheter.


Rovdyrene har nærmest vært borte i en generasjon. Og det er selvfølgelig ikke rart at det blir litt usikkerhet når man igjen opplever disse i sitt nærmiljø. Men vi må huske på at menneskene i Norge har levd nært og tett på de store rovdyrene i tusenvis av år. Det var først på 1800-tallet da jordbruket økte/endret seg at man begynte å se på de store rovdyrene som irriterende bøller, som enkelte ganger forsynte seg av husdyrene.


Før dette kan man lese at de store rovdyrene var både hellige, viktige for naturen og noe man virkelig skulle behandle med stor ydmykhet og respekt. I Namdalen er det funnet en bjørnegrav hvor det er festet et smykke til bjørneskallen. Beina var plassert akkurat slik de sto på den levede bjørnen, for man ønsket jo at dette hellige dyret som man hadde blitt gitt i gave fra naturen skulle komme tilbake igjen.



Bjørneskallen ligger i dag på Vitenskapsmuseet i Trondheim
Samene betraktet bjørnen som et helt spesielt dyr i skogen, et overordnet dyr som kaltes skogbonden eller skogens konge. Den var regnet som et hellig dyr, nærmest som en guddomsmakt. På samme måte betraktet sibirske folk bjørnen som jordens gud som de sverget sin helligste ed til. Bjørneritualer er kjent fra Skandinavia i vest til Beringstredet i øst så bjørnegrava fra Salfjellet er ikke unik. Tradisjonen knyttet til bjørnen fortsatte enkelte steder helt inn på 1900-tallet. Historiens spor tyder på at dette er en del av en fangs-tradisjon som har levd i mer enn 5000 år i de nordlige deler av verden.

Tenk da på hvordan vi behandler bjørnen i dag, hva vi føler for dette dyret. Tenk på kontrasten mellom en 5000 år lang tradisjon med ydmykhet og ærefrykt - og de siste 100 års galskap. Hva sier dette deg om menneskenes forhold til naturen? Hvor fremmedgjort har vi ikke blitt når ”statens bødler” jakter på bjørnen fra helikopter i Trøndelag. Årsaken er at den har spist elg – og potensielt kanskje kan være en fare for beitedyr til sommeren?


I dag er det bare brøkdeler igjen av de store bestandene av bjørn, jerv, gaupe og ulv som det en gang var i landet vårt. Det var ingen hysteriske tilstander på setrene før i tiden når bjørnen tok seg en sveip innom. Budeiene ordnet stort sett opp selv, ved å rope litt - eller gå ut med våpen som høygaffel eller fakkel. I Selbu finnes mange historier fra setrene som ble besøkt av bjørn. Ingen reaksjoner var i nærheten av det vi ser i media i dag. I forrige uke så en jente på 10 år en ulv på vei til skolen, hun synes det var veldig skremmende. VG glemte å skrive at hun satt i en bil, så noen stor fare var det nok ikke. Det er vel egentlig langt farligere å sitte i den bilen.


Rovdyra har alltid hatt en plass i menneskene liv. De befolket Norge lenge før menneskene kom ruslende etter villreinen da istiden begynte å slippe taket. Skal vår fremmedgjøring føre til at vi utrydder disse fra landet vårt, da har vi lite håp for annen natur også. Da er det bare vi - og vårt kortsiktige ego som gjelder.

Rovdyr er en del av naturen og i forarbeidene til viltloven fremgår det at det er fellesskapet som eier viltet i Norge, og ikke grunneierne. Der står blant annet: "Det har alltid vært norsk rettsoppfatning at viltet selv ikke er gjenstand for eiendomsrett. Det er førsteretten til å disponere jakt- og fangstmuligheten innenfor rammen av gjeldende regler som tilhører grunneier" og "det er viktig å understreke at det å ta vare på dyrelivet i naturen, har forrang fremfor oppgavene med fordeling. I viltforvaltningen som i annen forvaltning av fornybare ressurser, er det overskuddet som kan fordeles, mens kapitalen, produksjonsevnen i naturen, skal bevares."


Hvis det er slik som flere av våre NINA forskere har slått fast via forskning de siste årene at rovdyrhatet bunner i sosiale konflikter så hjelper det fint lite å minimere rovdyrbestandene enda mer. Det er hos menneskene problemet ligger. Hvis 5 millioner nordmenn ikke klarer å dele landet med 125 bjørner, da er det vel kanskje vi som må endre oss?

lørdag 8. april 2017

Påskelektyre

Påska er fridager da mange av oss har litt tid til å være ut i naturen, og kanskje også sette av litt tid til å lese? Påskekrim med mord og blod er populært, men den masseutryddelsen som pågår utenfor boblen vi lever i - er kanskje viktigere å bruke litt tid på?



Du vet at vi lever i en verden der vi slipper å forholde oss til naturen, der vi kan velge å fornøye oss litt med den på en godværsdag, mens vi går inn i igjen til skjermene og den verden vi har skapt under tak og i trygge omgivelser. Ingen av oss klarer å forstå at vi forbruker jordens resurser i en skremmende fart, ingen av oss får føling med de ordene - ennå.

Spør barnet du kjenner følgende enkle spørsmål: - Er du klar over at det er skogen og plantene som gjør at vi kan puste? Hvor kommer rent vann fra? De fleste har ingen forhold til dette, men hvordan kan våre barn blir forvaltere av en natur som de ikke opplever å være en del av?



Vi må skape en kultur hvor vi gleder oss over verdiskapningen i naturen og setter mer pris på samvær med andre levende vesener - enn på å utnytte og drepe dem. 

Det er et stort paradoks at mennesket er den første arten som har navngitt seg selv - da som den ”kloke apen” - samtidig som vi er i ferd med å bli den første arten som bevisst ødelegger sitt eget livsgrunnlag. 

Hvis vi fortsetter å skape denne verden, der vekst og penger alltid teller mer enn ”å ta vare på” så har vi ingen fremtid på denne unike jordkloden. 


Her kommer noen tips til viktig og god påskelektyre. Bøker som vi selv har satt stor pris på å lese. 

”Mengele Zoo” av Gert Nygårdshaug`s fantastiske roman fra 1989. Boken tar opp temaer som miljøvern, nord-sør-konflikt og imperialisme, og ikke minst hvordan man velger å prioritere sine verdier. Lettlest og perfekt foran peisen på hytta. 

”Livsfilosofi” av Arne Næss. Denne bør alle lese! Det er Arnes personlige bidrag om følelser og fornuft. Han ønsker å få flere mennesker i vårt samfunn til å ta sitt liv opp til ny vurdering og spørre: "Er det dette jeg vil?" Følelsene må få stor betydning når svaret skal finnes.

”Den sjette utryddelsen” av Elizabeth Kolbert. Hun ønsker å vekke ansvarsfølelse med denne prisbelønnede boken. Kolbert forteller om konsekvensene av at ikke bare enkeltarter, men hele økosystemer trues av utslettelse. I forordet skriver Dag O Hessen ”..at det kan skrives bøker som denne, gir et streif av håp...”



”Elvetid” av Sigmund Kvaløy Setreng. Denne boken handler om Sigmund Kvaløy Setreng sitt filosofiske arbeid, politiske engasjement og kunstneriske mangfold. I nært samarbeid med Sigmund og hans kone Kirsten har redaksjonen skapt en bok som gir innsyn i forfatterens og kunstnerens  livslange engasjement for natur og menneske. ”Økofilosofi” kan høres ut som en innadvendt og abstrakt intellektuell virksomhet. Men økofilosofen fremfor andre, Sigmund Kvaløy Setreng (1934-2014), var en totalengasjert aktivist, et evig improviserende og nyskapende handlingsmenneske for naturens mangfold og for menneskeverdige levemåter og kulturer. 

”Verdirevolusjon” av Erik Damman. For 40 år siden satte han Norge i brann, med boken og bevegelsen Framtiden i våre hender. 3000 mennesker deltok i åpningsmøtet, og to av tre nordmenn støttet etter hvert hans ideer. Gjennom denne boken vil han vekke oss på nytt. Ved å vise oss vår tid sett fra fremtiden demonstrerer Dammann hvilken risiko vi tar ved å fortsette som nå. Ved å trekke inn det feminine perspektiv viser han hvordan maskuline ledere er i ferd med å konkurrere kloden i senk. Allerede i 70-årene mente nordmenn flest at vi hadde nok, og at overforbruket gikk på bekostning av både naturressurser, rettferdighet og livsglede. Boken er kort, men innholdsrik. 


”The Denial of Nature” - «miljøfilosofi i den globale kapitalismens æra» av Arne Johan Vetlesen. Mange har kanskje hørt han på Verdibørsen det siste året. Vetlesen utmerker seg som en skarp kritiker av forbrukersamfunnet. Denne boken blir av mange omtalt som et av de viktigste bidragene på lenge. Han bruker barnets umiddelbare forståelse av naturen som noe som er verdt å hilse på. Vår moderne, naturfremmedgjorte kultur lærer barnet at det å hilse på trærne og tjernet er barnslig. Vetlesen mener at vi må gjenskape en holdning til naturen der den respekten kommer tilbake. 

- Kanskje er det på tide å fortelle barna våre at det ikke finnes håp lenger? Vi klarer ikke å redde verden. Håp gjør bare at vi klynger oss til masten på det synkende skipet. Nå er det på tide å hoppe, sier Vetlesen.

”Sapiens” av Yuval Noah Harari. I denne boken skildres Homo Sapiens liv fra den kognitive revolusjonen for 70 000 år siden, da vi angivelig fikk evnen til symbolsk kommunikasjon, og frem til i dag. En dramatisk tone slås an allerede i innledningen, når vi få høre at det er tvilsomt om Homo Sapiens vil finnes om 1000 år. En skikkelig påsketriller fra virkeligheten. 


 
”En vakrere verden er mulig” av Charles Eisenstein: Denne tankevekkende boken tar opp mange viktige tema. Sosiale og økologiske kriser herjer, og vi tror verden kun kan forandres ved å kjempe imot det onde, som alltid er det eller de «andre» - Men det virker ikke. Det skaper bare mer hat, sier han.
En gang i forrige århundre følte vi at verden var på rett kurs. Vi trodde at fagfolk ville løse problemer med fattigdom, miljøødeleggelse, krig og elendighet. I dag er vi ikke like optimistiske. Etablerte autoriteter og systemer har ikke innfridd. 

For de som foretrekker annen litteratur enn naturødeleggelser og menneskets galskap kan vi anbefale denne som er utrolig vakkert skrevet;

”Gutten” av Jón Kalman Stefánsson. Fantastiske skildringer fra Island. Jón Kalman Stefánssons tre romaner om Gutten har begeistret lesere og kritikere både i Norge og internasjonalt de siste årene. Et enestående epos om lykke og ulykke, om himmelen og bølgene, om sorgen og kjærligheten, om alle menneskenes drømmer i en liten fiskerlandsby ved havet en gang for litt over hundre år siden. Og om en gutt som er nødt til å bli voksen i en hard, men samtidig uforståelig vakker verden.


God påske! 

søndag 2. april 2017

2. runde i NM

2. runde i NM i naturfoto er bedømt, og dette ble dessverre ikke den beste runden. Tre sølv og to bronse gjør at flere fotografer går forbi på resultatlista.
Rein, 38 poeng og sølv 
Samtidig er det flere som fikk hard medfart av juryen så det er veldig jevnt i toppen. Det er vel bare å satse på en bedre runde igjen, det er heldigvis veldig mange bilder å velge i.

Røyskatt, 37 poeng og sølv 
Villmarksliv, 36 poeng og sølv
Boltit, 34 poeng og bronse 
Helgeland, 34 poeng og bronse 
Du kan lese mer om NM i naturfoto, og se en mengde fantastiske bilder fra norsk natur på bloggen for konkurransen: https://fotojakta.wordpress.com

søndag 26. mars 2017

Ustabilt, uro og uvær

Sporene etter snøskutere har laget stygge merker i fjellmyra, det snor seg en brei veg med gjørme innover i fjellet. Det er lite som er hellig for mennesket i dag, og det er fort gjort å bli forbanna når man kommer over slikt.


Jeg klarer ikke å bli særlig sint, men mer oppgitt over den vegen utviklingen har tatt oss alle. Snur jeg meg så ser jeg en lang veg med sprengt stein, plastikkmatter og asfalt sno seg gjennom det samme fjellet - og den samme naturen. Så hvorfor bli forbanna på fjellfolket som bare prøver å henge på i et samfunn som er fylt med et jag etter fortjeneste og materielle goder. 


Vi kan i dag kjøre 250 ganger rundt jorda på det offentlige vegnet i Norge, men likevel roper vi etter at det skal bli bedre, breiere og mere av det. Når det kommer til vår egen komfort, vår egen sikkerhet og våre egne lommebøker, da spiller det ingen rolle hvordan det går med insekter eller fugler. Når det kommer til vareutvalget i butikken, da blir det stort engasjement.

Dermed blir det meste som ikke gir oss noe i pengeverdi - eller noe å putte i munnen - til en fiende av folket i dag. Selv skarven stakkar, den tar for mye fisk, i en verden der vi tømmer havene og fyller de med søppel. Det er forunderlig å betrakte seg selv i dette. Hva er det egentlig vi er i ferd med å bli?


Desto mer uro vi skaper, desto vanskeligere gjør vi det selvfølgelig både for oss selv og ikke minst for naturen. Det er vanskelig å leve i et ustabilt klima, et system i stadig endring. I våre varme hus, i biler og i den boblen vi lever i så er det kanskje ikke så lett å se dette, men prøv da å sette deg litt inn i hvordan det er å være en art i vår natur. 

Du kan bruke empati også ovenfor våre medskapninger på jorda,  selv om det faktisk gjør litt vondt i sjela. Hvordan har det vært å være en fugl denne vinteren?


Uro oppstår i systemer som er i oppløsning, i is som smelter og vann som koker. Det mens systemer som går inn i nedkjøling skaper ro. Det blir stille når isen fryser eller svartkjelen tas av bålet. Akkurat nå er vi med på en utvikling som går rett mot uro, uvær og ustabilitet. Det er ikke sikkert vi kan gjøre så mye med det? Det ser ikke slik ut!

Mange har lenge vært opptatt av denne boblende uroen som vi finner i mennesket. Det er egentlig godt å lese det Fridtjof Nansen skrev vinteren 1900, for da skjønner man at man ikke er sær. Det er faktisk verd å nevne dette igjen, for det har gått helt skeis 117 år etter at han skrev dette:

- Lang borte, dypt under disse hvite flatene, bølger samfunns-livet.
Ja, det livet ja - hva er det vi har gjort det til? En endeløs rekke trivialiteter og småtteri! – Og hva var det vi ønsket? Gjøre tilværelsen enklere, så vi kunne få utført det vi egentlig vil, og ikke få kreftene slukt opp på veien av alskens småtteri, av alt det vi ikke vil. Full utfoldelse – av våre evner, vår personlighet, vårt innerste vesen, det som vel danner betingelsen for all virkelig livslykke.

Hvor langt er vi nådd? Det går gale veien.


”Gjør slepet lengre, og du gjør vingene kortene” heter det. Men er det ikke just slepet vi arbeider på? Hver ny oppfinnelse, den kan gi lettelser, men øker fornødenheten og binder oss enda fastere i småtteriene. Livet blir mer og mer innviklet. Vi er kommet langt vekk fra teltet og kamelhårs-kappen! Kanskje alt for langt? Og vingene?

Det er den materielle utviklingen som har overtaket i Europas larmende samfunn. Og den åndelige utviklingen - Ja, hvem spør etter den? Det er mest som ytre luksus, materiell velvære, var blitt løsningen og målet, og mon det ikke for mange veier tyngre enn atskillig åndelige verdier.



Hvem har vel vilje og mot til å være enkel i dette samfunnet? Ja, hvis det da ikke kommer på moten. Ja MOTE! Tenk en kultur som hyller ”moten”. Uselvstendighetens, de utvaskede personligheters stempel. Det er ikke bare kvinner og narraktige mannfolk som renner etter moten. OG det blir bare verre og verre. 

Med de stadige hurtige samferdselsmidler, så øker tempoet uhyggelig. Før tok en ny mote år om å nå oss, nå tar den ikke mange dager eller timer, og uten stans skifter det. I dette larmende jag er det ikke tid til å finne sin egen mening, så peser en av sted etter siste motes. En kan ikke bli oppdaget sittende igjen med en hatt, eller en mening som alt har blitt avleggs.


Hele vårt liv er innrettet på å virke på andre, ikke inn rettet slik som vi selv kunne ønske det, men slik de andre - hopen – vil. Slik bor vi, slik arbeider vi, slik kler vi oss, slik spiser vi, slik mener vi og slik elsker vi.

Hvor skal dette ende? Uten ro til smelting av de nye inntrykk, til selvfordypning, kan vel intet menneske utvikle seg. Men når kommer roen til det i dette moderne samfunn?


Det var altså Nansens ord fra 1900, og de peker mot noe der lengre frem. Vi har latt våre lyster løpe løpsk i produksjon, ødeleggelse og i oss selv. Skal vi nå ta ansvar eller overlate til naturkreftene å skaffe likevekt.

mandag 13. mars 2017

Fuglen som ble borte

Stillheten i Norges fjell krymper, selv nasjonalparkene er sterkt påvirket av mennesket. Det utenkelige har skjedd, rypa har havnet på rødlista. 


Det er svært betenkelig at det som skulle være friområdene for naturen har blitt lekegrind for jegere og beitemark for store flokker med dyr som skal bli kjøtt for oss. 

I et samfunn der vi eser ut og har problemer med å begrense oss på alle måter, så er altså jakt og produksjon av kjøtt viktigere enn at naturen får være i fred. Det er galskap!


Jeg er svært bekymret for noen av fugleartene i fjellet. Den nedadgående rypebestanden er virkelig en fare for verdens største falk, den utrolige jaktfalken. Jeg spør meg ofte om vi egentlig har kontroll på det som skjer? Hvor mange jaktfalk har vi?

I stedet for å skrike ut om farene så kan det av og til være lurt å se litt på historien, prøve å lære av det vi har gjort feil. I 1932 døde den siste storpræriejerpen (Tympanuchus cupido cupido) ut i USA, det er en klassisk historie om hvordan det går galt. 


Det aller meste av den amerikanske prærien ble dyrket opp på slutten av 1800-tallet. Præriejerpa var opprinnelig et svært vanlig art langs østkysten av USA, men bestanden ble presset hardt ned – og små populasjoner går ofte mot en usikker fremtid. 

I den første fasen førte oppdyrking til at leveområdene skrumpet inn, slik at bestanden sank. Samtidig ble fuglene selvfølgelig jaktet på. Storpræriejerpe var trolig den opprinnelige thanks giving middagen for mange norske nybyggere. Utbygginga av leveområder, jakt, tamkatter, hunder og alt som fører med utbygging var nok til å true artens overlevelse. I 1908 var det under 100 fugler igjen.


Den gang befant hele bestanden seg på en øy hvor de fikk være i fred, under strengt oppsyn. Dette gikk bra en liten stund til en serie tilfeldigheter førte til at bestanden kollapset. Det var både dårlige vintre og en skogbrann som tok knekken på fuglene. I 1917 var det nesten bare hanner igjen og innavl kombinert med sykdom gjorde at man i 1927 satt igjen med 13 individer. 

I 1932 ble det aller siste individet sett av en ornitolog, som nesten kjørte over fuglen i forfjamselse.
Historien viser at når en art gradvis blir fratatt sine leveområder, og samtidig blir beskattet gjennom jakt, så kan det fort gå galt. Det er i grunnen noe å tenke på for oss alle.

mandag 6. mars 2017

NM i naturfoto, igjen

Så har jeg etter seks år tatt mot til meg og meldt meg på NM i naturfoto i Villmarksliv. I 2010 ble laksefiskeren fra Formofoss "nesten" årets naturbilde, men den gang tapte jeg med 0,2 poeng.


Jeg hadde da deltatt i fire år på rad og luktet på topplasseringa flere år. I 2007 ble jeg nummer fire sammenlagt, i 2008 kom jeg på bronseplass og i 2009, da konkurransen gikk over til å bli et NM i naturfoto, så tok jeg på 2. plassen. 


Etter det har jeg brukt minst mulig tid på å sitte å tenke på hvilke bilder juryen vil like best. Nå har jeg imidlertid kastet meg med i dette, og ser ikke fram til tida med øynene langt nede i bildearkivet. Jeg liker meg best ute jeg.

1. runde i konkurransen startet imidlertid bra med to gull og tre sølv, på disse fem bildene.

Gull - 45 poeng
Gull - 45 poeng
Sølv - 38 poeng
Sølv - 37 poeng
Sølv - 35 poeng
Fotojakta har gjennom mer enn 40 år hatt deltakelse av en lang rekke kjente navn, vi som deltar i år kan vel være glad for de som holder seg unna. Om du følger med her så skal jeg fortelle hvordan det går i 2017.