torsdag 14. september 2017

Børgefjell 2017, del 3

Vi har tatt det litt rolig ved Rotnan i Børgefjell, og slappet av et ekstra døgn. Det er slett ikke vanskelig å få tida til å gå når man er inne i fjellet, for det er langt fra kjedelig. Vi starter dagen med et friskt bad, også går det slag i slag.


Vi har fisket og kikket oss rundt, men først og fremst har vi bare gjort akkurat det kroppen trengte nå. Det er sjelden man tar seg tid til å lytte skikkelig til hva den ønsker. Derfor har vi brukt mye tid i soveposene, lest og dormet, fulgt samme rytme som ulvehunden Baffin. Strukket på beina når det krevdes – eller når lyset ble så fint at man bare måtte ut for å få med seg naturens storhet.


Uansett hvor fjernt vi står fra naturen i vår hverdag, så er vi alle avhengige av det tynne sjiktet som dekker klodens landareal og som kalles jordsmonn. Det er så selvfølgelig at vi glemmer å reflektere rundt det, men det er innlysende på disse langturene vi har i fjellet. 

Naturen renser lufta vi puster inn, vannet vi drikker, og jorda vi dyrker maten vår i. Den gir oss alt vi trenger for å leve - og alt leveres gratis. Men det som er gratis har mennesket tydeligvis store vanskeligheter med å verdsette. 


Det er selve samspillet mellom dyr og planter som er grunnlaget for menneskets eksistens. Vi trenger både ulv og rådyr, bier og blomster. Alle spiller en rolle i den store sammenhengen hvor alt henger sammen med alt, sammen danner dette økosystemtjenester som sikrer mennesker liv og velferd. Man kan ikke forvente at alle forstår dette, men er det ikke en alt for viktig sak å overlate til ufaglærte? Eller til at naturen skal rydde opp?


Vel, da er det på tide komme seg videre etter to netter her inne, og vi har planer om å gjøre en skikkelig etappe når vi nå har fått hvilt oss litt. Planen er å gå til Ranseren, også ta turen videre helt innerst i Raentserenmehkie. Vi må imidlertid ta en stopp i den legendariske Ranserbua. Det er ikke bare på grunn av at vi er våte, men også slitne etter å ha passert hengebrua over elva.


Jeg har ingen bilder av brua, det var rett og slett nok å komme seg over. Ekvipasjen med Baffin, sekk og Alette var sikkert litt i tyngste laget, for det falt av flere bolter og planker på veien over. Baffin fikk bena hengende ned under brua og det ble litt dramatikk. 

Heldigvis gikk det bra for oss alle. Vi fikk roet oss ned og tørket opp i Ranserbua. Fikk også lest litt mer av Dag O. Hessen:

Vi har i løpet av ytterst få generasjoner, ofte fra en generasjon til den neste, gått fra en fysisk krevende tilværelse til et liv i byen - gjerne sittende foran ulike skjermer. En stor, og stadig økende del av verdens befolkning har aldri sett stjernehimmelen, aldri vært utenfor byen, aldri opplevd stillhet. Tilsynelatende går det greit, vil tilpasser oss det meste. Det er også slik at det man ikke kjenner til, kan man heller ikke bevisst savne. Det betyr imidlertid ikke at det ikke ville berike livet dersom muligheten for denne opplevelsen var til stede. Tilpasning og overlevelse er heller ikke ensbetydende med trivsel, livsglede og et rikt liv. 


Så går vi videre, og nå kommer sola, mygga og en herlig kveld ligger foran oss. Det blir en flott vandring inn mot solnedgangen og neste teltplass i Børgefjell. Akkurat her har vi aldri plantet våre fjellsko tidligere, og da blir vi også litt mer oppmerksom på hvor vakkert det faktisk er.



Når vi finner den "perfekte teltplassen" er det igjen klart for litt glede over å få av sekkene. Sola er på veg ned, det er slitne og lykkelige skapninger i lyngen. Glad for å være til i dette eventyrlige lyset, lykkelig for å kjenne at man lever. Sånn er ferien på fjellet.



Ordene fra det vi har lest blander seg sammen med inntrykk vi opplever denne fantastiske kvelden ved Raentserenmehkie. Alt blir stille rundt oss, selv mygga tar en liten ferie.

Vi har langsomt blitt klar over det moderne industrisamfunnets utfordringer i forhold til naturen og miljøet rundt oss. Tidspresset gir oss stress og sykdom, gift for kroppen. En rekke udiagnostiserbare sykdommer kommer krypende inn på oss, men vi blir jaget videre både samfunnet og vi. 


Forbruket er ødeleggende og selvdestruktivt, men det er vanskelig å gjøre noe med det. Alle er vi medansvarlige, ingen er syndebukk, ledelse, politikere eller arbeidstakere.


God natt igjen Børgefjell. Takk for at du finnes!

tirsdag 5. september 2017

Børgefjell 2017, del 2

Den andre dagen av vår fjellferie våkner vi til strålende vær. Vi tar oss derfor god tid med frokost, kaffe og et lite dykk ned i bøkene som er med på fjellet. Det er Dag O. Hessen, "Natur - hva skal vi med den?" og det er Jón Kalman Stefánsson, “Fiskene har ingen føtter.”



Utpå formiddagen pakker vi sammen teltet og gjør oss klar til neste etappe av turen. Vi smetter under reingjerdet og inn i selve nasjonalparken. Vi har bestemt oss for å gå mot Rainesklumpen, også ta ned vest for denne godt synlige kjempen her nord/øst i Børgefjell. Da vil vi i løpet av dagen være nede ved Rotnan, et system av vann, kulper og bekker som isen har lagt igjen i 1000 meters høyde. 


Der skal vi slå leir neste gang tror vi, for etter tre - fire timers vandring er det forandring i planene. Vi har akkurat satt oss ned for å koke en sein lunsj når en gigantisk vegg av skyer trekker mot oss fra sør/vest. Det er bare å slå opp teltet igjen, dette vannet ønsker vi helst ikke å ha i hodet her oppe i høyden.



Vi ligger i teltet og hører på vær og vind. Plukker frem boka og leser mer av biologen Dag O. Hessen. Han skriver:
"Opphold i natur det krever ikke, det bare gir. Eller det krever en mer spontan oppmerksomhet og det involverer mer av de gamle hjerneavsnittene ”reptilhjernen”.

Det er mental batteriladning når disse gamle hjerneavsnittene avlaster de overstimulerte moderne hjerneavsnittene. Konklusjonen er ikke at vi skal leve hele liv isolert i skogene og fjellene fri fra strømmen av e-poster og meldinger, men kanskje av og til.

En rekke helseundersøkelse slår ensidig fast at å oppholde seg i natur gir en mental pluss effekt.
Mange av oss vet ikke om noe mer stressfremmende enn den frihetsberøvelse som følger av et par timer på et kjøpesenter, for eksempel på en lørdag mens sola skinner ute. Dette er nå også vitenskapelig bevist. Høyt blodtrykk og hodepine er veldokumenterte effekter av mylder og innestengthet på kjøpesentre." 


Etter et par timer med regn, lesing og en liten høneblund så er været bedre. Blå skyer har trukket over oss og har lagt seg lengre opp i Nordland. Vi pakker sammen, for andre gang denne dagen, og begir oss videre i vår ferd mot Rotnan. 14 dager i Børgefjell skal også gi litt tid til lesing - eller bare det å sitte stille og lytte til fjellets så forsiktige og vare lyder. Det er et språk der som vi nesten har glemt i vårt støyende samfunn.

En sandlos varsomme pip i fjell-brisen rører en streng inne i oss, en som vi nesten hadde glemt fantes der. Kald vind og surt vær forteller oss at vi faktisk tåler mye mer enn det vi til daglig blir utsatt for. Vi hører hjemme her i naturen, vi har savnet dette.


Utpå kveldinga er vi kommet til målet for etappen. Vi er slitne etter å ha båret på disse litt for tunge sekkene, men vi bruker likevel litt ekstra tid på å lete opp en skikkelig teltplass.

Det blir nok mye regn det kommende døgnet og da er det greit å ha god jord under oss. Vi snakker om og forbereder oss på å bli liggende i ro her ved Rotnan.

Dagen slutter med at Alette leser høyt fra Islendingen som har blitt med oss på turen: ".. han snur seg, ser utover havet, husker ikke sist han tenkte på lykken, det har vært for mye å gjøre, og det går opp for ham, nå når det kanskje er for sent, at mennesket mister det de ikke tar vare på, det de ikke pleier og passer på."

"Fiskene har ingen føtter", er en bok om å gå seg vill i livet, i hverdagen og i trivialitetene. Hva skjer når vi glemmer hvorfor vi lever? At vi er en del av et prosjekt som er langt større enn oss selv. Blir vi fanget i det vi kaller skjebnen, kommer vi til å gå rett på veggen. For vi har faktisk muligheter til å velge, vi kan velge livet, naturen, skjønnheten og det gode, selv om denne elendige hjernen vår prøver å fortelle oss noe annet på mange forskjellige måter. 


Neste dag roter vi bare rundt ved Rotnan, vi treffer to fiskere som har tatt en litt lettere vei inn. De har blitt fløyet med helikopter til svenskegrensa. Ja, det er også et valg og en mulighet.

søndag 3. september 2017

Børgefjell 2017, del 1

Bilturen har vært lang, men nå er vi endelig på plass øverst i Susendal i Nordland. Langs vegen har vi sett folk med myggnett og hettene trukket godt nedover ørene. Vi skjønner hva som venter, sola skinner fra en lav vinkel innover Børgefjellmassivet og det sitrer litt i kroppen. Forventning, spenning og glede - for snart er vi på langtur igjen. 14 dager med telt og sovepose i Børgefjell nasjonalpark.


Det er en lørdagskveld i slutten av juli at vi starter ut fra Storvollen. Det er nå femte året at vi legger ferien vår hit til fjellet, men for første gang starter vi langturen fra Susendal. I år har vi egentlig ikke de store planene, vi skal bare på tur for å se hvor formen og lysta, naturen og været fører oss. Det er alltid spennende å være i nytt terreng, vi følger en sti i flott fjellbjørkeskog langs Tiplingelva innover mot Østre Tiplingen. Sekkene er tunge, selv ulvehunden Baffin bærer tungt nå de første dagene – 14 kilo med hundemat.


I skogen hopper små gråtrostunger, bjørkefink og gråsisik rundt oss. En grå fluesnapper har også fått ut ungene og en dvergfalk er på jakt etter en strandsnipe ved elva, men først og fremst er det biologiske mangfoldet preget av mygg. Det er i grunnen ikke så rart at fuglene trives her og kommer hit hvert år for å gi livet videre til nye generasjoner av fjærkledde små mirakler.


Hvorfor er vi på fjellet i ferien? Hvem er vi her ute? Vi er løsrevet fra tiden, titler, arbeidspress og klokkeslett. Vi er bare liv sammen med alt det andre livet. Her oppe innser vi at vi ikke er bedre eller større enn mygg og myrull. Vi er alle liv som vil leve og vi er sammen om det alle i fjellet. Det er godt å kjenne på tidløsheten i dette landskapet, i en natur som har vært uforandret i hundrevis, ja tusenvis av år.

Kan vi virkelig leve gode liv i en natur uten heiloen som skriker sin såre røst på fjellet, uten bjørnen som legger seg fredelig til søvn hver høst for å stå opp igjen neste vår, uten jaktfalken, hare og rype? Alle disse står på den norske rødlista over arter som står i fare for å bli utryddet.

Ferien i fjellet forteller oss så mye om hvem vi er og hva vi gjør. Tiden strekkes og det blir sannhet i ordene: De timer som teller er de timer som ikke telles.


Etter en kort vandring langs elva, har vi nå kommet fram til Østre Tipplingan. Vi tar en liten hvil, men mygga gjør den nok mye kortere enn hva vi hadde tenkt og trengt. Et bilde opp mot kveldshimmelen viser hvorfor vi allerede nå bestemmer oss for å brekke av oppover mot fjellet og litt mer åpent terreng. Forhåpentligvis kan det være en litt mer hjelpende vind der oppe i høyden. Myggmidler har vi ikke med oss på tur, vi er ikke av de som tror på at bruk av gift mot naturen er den rette vegen å gå, mygga er også liv som vi trenger her på jorda – selv om vi akkurat nå kunne ønsket at det var litt mindre av den.


Når terrenget åpner seg, og noen små vann dukker opp i landskapet, begynner vi å snakke om å finne feriens første teltplass. Vi ser også for oss et lite bål og litt mat til kvelds, og akkurat slik ender den første dagen av årets ferie. Vi blir fort enige om at dette er den fineste starten vi noen gang har hatt på en langtur i fjellet.


Fortsettelse følger....

onsdag 30. august 2017

NM i naturfoto, runde 6

Runde 6 ble slett ikke så bra som jeg hadde trodd, og spesielt skuffet ble jeg over at landskapsbildet fra Børgefjell ikke falt bedre i smak. Jeg synes det er lettere å plukke fugle- og dyrebilder til konkurransen. Denne gang ble det 1 gull, 2 svake sølv og 2 bronse.


Løvsanger, 45 poeng og gull


Kongeørn, 37 poeng og sølv


Toppskarv, 36 poeng og sølv


Jetnam, 34 poeng og bronse


Orrfugl, 34 poeng og bronse

 Flere bilder og mer om konkurransen finner du her: https://fotojakta.files.wordpress.com

fredag 11. august 2017

NM i Naturfoto, Runde 5

Halvveis i NM i naturfoto, når resultatene fra runde nummer fem er klar. Juryen ga meg ett gull og fire sølv, med ganske høy poengsum. Dermed klatret jeg opp til en fjerdeplass sammenlagt.


Sommer, 45 poeng og gull


Gjerdesmett, 44 poeng og sølv


Skarv, 43 poeng og sølv


Måke, 39 poeng og sølv


Teist, 37 poeng og sølv

Magnar Lien leder fortsatt, Bernt Østhus er god nummer to og Steffen Johnsen er inne på tredjeplass med hele fem gullbilder denne runden. Det er tett i rekkene nedover, så det kan bli spennende utover høsten.

tirsdag 13. juni 2017

Natt i juni

Nå er den grønn og stille, lyset er vått og mykt - Juninatta gjør noe med alle, den har noe helt spesielt over seg, om den er lys og varm eller fylt av fuktighet og grønnfarge.


I kveld er det som om noen har dratt penselen med grå/blå vannfarger over landskapet, forsøkt å skjule alle detaljer. Helt mørkt blir det ikke, selv etter mange lag. 

De sølvgrå nattsvermerne har gjemt seg under strå og blader. Selv mygga er fuktig og henger der med våte vinger, om du tar deg tid til å se etter. De fleste av oss mennesker har også gjemt seg under tak og dyner, men her går vi.


Dette er den tida da du har sjansen til å se en grevling, en vaggende kar som lukter rundt og stikker nesen dypt ned i jorda på jakt etter favorittkosten, meitemark. Er du heldig kan du se helt inn i de vaktsomme øynene på dyret, høre at den graver og tygger, helt til du lager en forsiktig lyd - Da skvetter den opp!

Det er litt av en opplevelse i forhold til å kjøre forbi en blodig pelsdott på vegen. Slik er det nemlig vi oftest opplever grevlingen, påkjørsler er den største dødsårsaken.


Men nå i juninatta står de fleste bilene. De mekaniske lydene fra skogsmaskinene, anleggsmaskinene, gravemaskinene, grusbilene og helikoptrene har stort sett stilnet. 

Bare en svarttrost blåser ut noen fløyelsmyke, spørrende toner der inne i skodda. Nesten som om den føler på stemningen selv. Eller er det kanskje Alette og jeg som bare er ett med alt dette, og dermed føler på helheten og toner som virker ekstra myke?


Vi har ofte snakket om dette med å hel-se jorda og verden rundt oss, at alt har det bra. Hvor god helse har vi om det vi er glad i blir ødelagt? Om barna våre er syke? Om mennesker og naturen vi er glad i ikke er frisk? 

Det er åpenbart at god helse handler om mye mer enn oss selv. Likevel er det svært vanskelig å få dette inn i den politikken som føres i vestlige samfunn. Her handler det mest om hvordan JEG har det.


I denne juninatta blir vi to i hvert fall enig om at felleskapet med grevlingen, med juniblomster og alt levende rundt oss gir en langt større glede enn kamp om kroner og makt, egennytte og materielle goder.

Samfunet vårt er i en økende grad tilrettelagt etter det politikerne mener å vite om mennesket, om det noen har fortalt dem at vi ønsker oss. Har de og vi egentlig peiling på hvor vi ønsker oss - når vi endelig skal gå til ro i natt. Hva er våre dypeste drømmer og egentlige verdier? Vil den mest fredfylte drømmen handle om flislagte kjøpesentre eller om en eng med juniblomster og sommerfugler?


Plutselig peker Alette mot øst, sola er på veg gjennom tåka. Det er snart junimorgen, det er nok på tide å ta et dykk inn i drømmene - om man skal beholde helsa.

søndag 11. juni 2017

NM i naturfoto, runde 4

Fjerde runde i NM i naturfoto er over. Denne gang med ett gull, tre sølv og en bronsje til meg. Med det holder jeg stand, men de flinke karene (Magnar Lien og Bernt Østhus) som ligger helt i toppen rykker fra.




Havørna i landskapet fikk 45 poeng og gull, lappiplerke fikk 42 poeng og sølv, det samme (42 poeng) fikk skarvene (Midtsommernatt). 



Siklebjørnen fikk også sølv med 37 poeng, mens mennesket i storm fikk 34 poeng og bronse.

onsdag 10. mai 2017

Netter i vårskogen

Nordavinden suser gjennom bar og kvist, spiller sin melodi på de forskjellige trærne, mens en rødstrupe forsiktig stemmer i mellom kastene. Vi ligger sammen med røsslyng og myke moser, mens sola farger de øverste toppene i landskapet med en dyp, varm farge.


Denne våren har vi virkelig vært mye ute, kanskje fordi det går mot slutten? Et menneske har jo ikke så mange vårer i løpet av sitt korte livssukk her på jorda? Hvis jeg tenker på livet som en kort båtreise så er jeg nok godt over halvveis, om jeg da ikke skulle gå på et skjær - slik mange gjør.

Uansett er det over snart, og hva vi fyller denne reisen med har jo litt å si når man begynner å skimte slutten. Gjør vi det som gjør oss glad? Det som gir oss fred på ferden? Og hva gjør vi for at de som kommer etter oss skal få en fin tur?


Alette og jeg har snakket mye om det. – Uansett hva vi fyller denne ferden med så kommer vi alle frem til slutt, sier hun. Mange kaver rundt og springer så mye på denne båtferden at det snart er vanskelig å høre vannet skvulpe eller skogen suse. 

Her bygges det ut nye småkraftverk, nye strømlinjer, nye vindmøller, nye naturområder - og alt dette skal redde oss på dette ville seilaset, som jo egentlig er så utrolig vakkert - om vi bare kunne lagt oss ned litt for å lytte og undre over vinden og fuglesangen.


Det ser altså ut til å nærme seg slutten for mer enn oss. Masseutryddelsen må vi for all del ikke fnyse av, det vil i så fall være vår største synd på jorden, men den virker vel litt fjern fra oss ennå. Vi ser liksom ikke konsekvensene så godt, den rammer ikke oss selv ennå. Mange er det heldigvis som har lagt merke til at det nå er mindre fugler, færre sommerfugler og bier. Noe har skjedd bare på den korte tida vi har brukt på reisen.

- Hysj! Nå synger måltrosten også, jeg tror det ligner på den gamle barneregla: - Så mye hadde jeg, så mye ga jeg bort, så mye fikk jeg igjen. Fortsetter hver generasjon på denne måten blir det i hvert fall ikke mye i neven om noen år.


Nei, det nærmer seg altså slutten, bakom synger skogene er bare en illusjon, for bak inngrepene i naturen ligger nå nye inngrep - Snart er det ikke mer stillhet igjen i verden. Det er ikke rart man får lyst til å rømme, ligge på ryggen en vårkveld i mai å se rugda flakse forbi. Å ligge slik i skogen betyr ikke at man ønsker å snu ryggen til verden, men heller at man ønsker å se den litt tydeligere, det burde flere gjøre. 


Alle de ledere som har bestemt seg for å kjøre anleggsmaskiner over gjerdesmettens reirplass, legge humlas blåbærlyng under asfalt og strekke nye ledninger over rugdas trekkruter - Alle de burde oppsøke regn, røsslyng, rødstrupe og rugde - for å tenke litt på hva dette livet er, og at vi alle kommer fram uansett hva vi fyller det med.