Rydd søppel!

Denne helgen var det nasjonal strandryddedag og vi visste om en perfekt strand som trengte litt hjelp med å bli kvitt plast og annet søppel – Oksbåsen i Flatanger kommune.



Trodde du plastsøppel var et lite problem så kan du prøve å ta inn over deg følgende: I havet flyter gigantiske øyer av plastsøppel, men det meste faller til bunns. Millioner av fugl, sjøpattedyr, skilpadder og fisk dør hvert år som følge av plastmateriale i havet, enten fordi de hekter seg fast i det, eller spiser det.



Plast som ligger i overflaten og på strendene blir sakte brutt ned til ørsmå plastkorn som tas opp i næringskjeden. Giftstoffene går fra små krepsdyr til fisk og mennesker. Vi har for lengst nok plast på denne jorda. Gjenbruk hadde virkelig vært fornuftig, men beregninger viser at det produseres rundt 275 milliarder kilo med ny plast hvert eneste år.



Til stranda vi skal hjelpe er det nesten tre timer å gå fra nærmest veg. Vi har vært i dette området før så vi visste om en fin heller som vi skulle sove i. Dette er et av de områdene som virkelig kan gi store naturopplevelser og fred. Her er det få menneskelige inngrep og et stort fjellandskap med ubrutte linjer fra hav til fjell. En helhet er bevart som vi finner få andre steder.



Når vi kommer til stranda vår blir vi litt oppgitt, det ser rett og slett ikke ut. Plasthansker, sko, hansker, flasker og kasser i alle mulige farger. Det er et enormt gap mellom bøndene i middelalderen som ikke ville kaste varmt vann på åkrene fordi de var redde for å forstyrre det som skulle spire – til det ”moderne mennesket” som har en slik ekstremt negativ effekt på naturen med sin atferd.





Mennesket har startet et kappløp MOT naturen som det trolig aldri kommer til å vinne. For å bøte på de enorme utslippene av CO2 som burde vært bremset ned for lenge siden, så bygges naturområder ned med asfalt og vindkraftverk. Som om vi ikke har tatt nok av naturen i vår besittelse. Til og med her i Oksbåsen har det vært planer om industriutbygging i fjellet. Mennesket trenger virkelig å skjermes mot sin egen kortsiktighet og dumskap.



Mange psykologer (bla B.F Skinner) sier at vi mennesker er ”genetisk programmert” til å ødelegge naturen. Fordi vi er kortsiktige egoister av natur, og derfor handler ut ifra våre umiddelbare følelser. Dette høres brutalt ut, men det er en side av sannheten (om ikke hele). Da menneskene var færre og levde i små grupper, uten særlig utviklet teknologi, var det store fordeler ved å være kortsiktige egoister.

I den verden vi nå lever i, med enorme menneskepopulasjoner og store miljøutfordringer, er dette en egenskap som kan føre til vår egen arts utdøing. Vi må stoppe opp å tenke - før vi kaster søppel og tar liv – er dette virkelig nødvendig?



Vi får kjenne på et lite snev av hvordan det var å være en liten familiegruppe i en hule for mange tusen år siden, i helleren vår i Oksbåsen denne helgen. Sove ute, rett på berget i hula, lage mat på bålet og kjenne på alt naturen har å fortelle oss. Kanskje må vi faktisk ut i naturen for å kjenne på hva det virkelig vil si å være menneske?

Det moderne mennesket har på mange måter gått seg vill i alle de små spørsmålene, men vi må ikke være redd for å ta opp de virkelig store spørsmålene igjen. De som handler om vårt forhold til verden, til naturen og de andre artene som lever her.



Har vi glemt nobelprisvinner Albert Schweiser? Han som sa ”vi er liv som vil leve blant liv som vil leve” og introduserte begrepet ærefrykt for livet.

Kjærligheten for alt annet liv finnes fortsatt i alle barn og i barnet i alle. Det griper om hjerteroten når du bare kjenner etter. Vi er så ensomme, triste og døde – helt fortapt uten denne kjærligheten.



Ei skjærpiplerke henter mat mellom tang og søppel. En ringtrost varsler nervøst fra ei steinur lengre opp. Jo mer vi observerer det ville livet rundt oss – jo mer forstår vi. Hvor ensom har ikke mennesket blitt! Vi må huske at VILL ikke betyr barbarisk, det å være vill er ikke en kontrast til sivilisasjonen. Vill betyr bare å leve i naturen.



Å se på alt dette, observere livet rundt oss, ta mer hensyn og utvise respekt for det vi ser - Det kan fremdeles endre veldig mye for oss alle. Å forsvare det som er vilt er rett og slett et forsvar av oss selv, vårt eget hjem.



Vi bruker en hel lørdag på å rydde stranden på Oksbåsen og enda er det mange tilhengerlass med søppel igjen på stranden når vi har fylt alle våre medbragte søppelsekker.

Det slår oss selvfølgelig: Er det egentlig vits i dette? Ja, det er faktisk det. Prøv selv, ta deg tid og finn ro nok til å rydde litt søppel både på strendene - og inne i deg selv.