tirsdag 29. mars 2016

Ukjente huler i Flatanger

Eventyret ligger rett foran føttene våre, men vi evner ikke alltid å se det. Er det ikke egentlig slik at vi må gå av stiene som så mange har tråkket før oss for å finne de virkelige skattene i livet?



Etter at ”familiepåsken” var ferdig for denne gang, pakket vi teltet i storsekken og kjørte til et spennende utgangpunkt for leting etter nye og ukjente huler i Flatanger. Vi gikk inn fra Bjørgan, og inn mot Langskardet. Et terreng som garantert ikke lokker noen ut på søndagstur, for her er det vilt, helt vilt!



Flatanger er en kommune som er rik på kulturminner og her har det vært mye menneskelig aktivitet i over 10 000 år. Da landet hevet seg etter istiden, ble mange av de hulene som vannet hadde gravd ut tilholdssted for våre forfedre. Trøndelags eldste boplasser er funnet nettopp i Flatanger. Vi vandrer i fotsporene til våre forfedre i dette landskapet og kommer på en måte litt nærmere dem. Det er spennende for to selverklærte huleforskere som oss.

Kraftig vind fra sør gjør at vi velger teltplass for natten inn i furuskogen, like ved det som er et flott utgangspunkt for hulesøk neste dag.



”Lite vet mennesket” er noen fraser som har surret og gått i tankene de siste dagene. Disse ordene ble skrevet på en planke funnet i Osebergskipet som ble bygget i år 820. Det er ikke vanskelig å forstå ordene utifra den verden vi lever i nå, men hva mente egentlig den som skrev det for over 1000 år siden?

Kanskje noe om menneskelig ydmykhet? Vi mister mye av helhetstankegangen med våre analytiske bruk av hjernen, men det verste er kanskje at vi ”tror” vi vet alt.



Menneskesinnet har en enorm rekkevidde og storartede muligheter, men de aller fleste stivner til i sine vaner. Stivner i sin tilværelse og da minker mulighetene, for hvert år som går. Tankens vidstrakte vidder går over til ørken eller forsvinner.



Vi føler oss virkelig som eventyrere når vi kan klyve, lete og utforske nye områder etter huler og spor slik vi har gjort denne påsken i Flatanger. Vi har hoppet av stiene, ut av komfortsonen og inn i eventyret.





Vi fant mange spennende områder og en ny veldig stor heller sør for Sitter som vi ikke finner informasjon om andre steder. På bunnen av denne var det 1000-vis av dyrespor, men ikke ett eneste avtrykk etter mennesker, det er nok svært lenge siden noen var her.





Flere steder ligger det store samlinger med knokler, skaller og rene hauger av dyrebein. De fleste stedene er det da også rovdyr som har dratt dette inn i sprekkene, men av og til kan vi også registrere splittede margbein, rester etter kull og klart rydda liggeplasser. Her har våre forfedre hatt sin bolig.



Det kjennes fortsatt i ømme lårmuskler alle turene opp og ned urer og berg. De fleste sprekkene man undersøker er jo ikke huler, men god trim og flotte naturopplevelser er det uansett. Kjøttmeis, gråspett, svartmeis og gjerdesmett synger om tidlig vår, og over oss henger nesten alltid en eller flere havørn på store vinger.





Den andre dagen flytter vi teltet til en ny plass i det samme storslagne området. Dersom du åpner oversiktsbildet over kan du se teltet som en gul prikk til høyre og Alette som en blå prikk til venstre nede i ura. Det sier litt om dimensjonene, og at vi selvfølgelig aldri vil få lett gjennom alt her ute.





Vi fant imidlertid en virkelig fin hule midt i det det enorme Langskardet. Den hadde helt klart områder som var rydda for å skape fine liggeplasser. Kulturlaget virket også tykt og spennende. Hulen er utrolig langt utenfor det som kan kalles allfarveg, og er ikke registrert noe sted før nå.



En av dagene gikk vi rundt hele Mursteinen ytterst på Sitter og det var en flott tur. Vi fulgte et hjortetråkk øverst langs fjellveggen. Til tider litt utfordrende og skremmende, men luftig og spennende!

Vi hadde sett på kartet at det var en plass lenger vest som het Sandhallaren og det stemte; det var en stor og fin heller der med kløyvde beinreister og et miljø preget av menneskelig aktivitet lang tid tilbake.



Vi føler oss alltid rikere etter slike flotte opplevelser og netter ute i naturen. Det er en stor verdi i seg selv å kunne våkne til havørnas krangling med naboen og vandre i gamle dyrefar i et område som hittil er ubesudlet av store naturinngrep.

Men her truer også det grådige og enspora menneskets inntog i villmarka. Innvordfjellet vindpark planlegges akkurat i dette området, hvor vi hadde vårt stille eventyr denne påsken.



Mens vi vandrer gjennom dette landskapet som på mange måter ligger slik som innlandsisen etterlot seg det, så er det lett å føle på naturens storhet. Det er ufattelig å tenke at noen ønsker å ødelegge dette, uten engang å vite hva de egentlig har her.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Hei!

Håper du vil legge inn en hilsen eller kommentar til meg.
Har du en bloggkonto må du velge identitet for å legge inn en kommentar. Men det er enkelt uten også, kryss bare av for anonym når du skal legge inn kommentaren din.

Kjartan