7. dag på Svalbard

Jeg har sovet lenge i dag, prøvd å ta igjen noe av det tapte, men jeg vet at vi startet ganske tidlig. Det ble heist anker og satt fart for mange timer siden så nå er jeg spent på hva som skjer. Jeg vet jo at vi prøver å komme gjennom isen østover igjen. Når jeg kikker ut er det imidlertid lite som stemmer med land og retning.


Jeg springer opp på brua, der er vi alltid velkommen, for å få ei oppdatering. Det viser seg at vi går vestover igjen. Kapteinen måtte gi opp i ei islomme øst for Kapp Platen, nå går vi derfor iskanten tilbake mot Sjuøyene igjen. Det føles litt trist og grått, all denne kjøringa uten at vi kommer frem til målet vårt.


Jeg kan godt innrømme at jeg er ganske skuffet, men det er ingen som styrer været og isforholdene, slik må man være forberedet på. Planene kastes om hele tiden. Nå er det bare å bite i seg den lille skuffelsen og starte speiding etter bjørn i isen. Gårdagen viste jo at den finnes her også. Snart er vi en hel gjeng med kikkerter, og det gir uttelling etter et par timer.


Det er foresten morsomt å sitte på brua og være med på å finne bjørn. Jeg ser at flere måker lander i isen og får raskt en følelse av at bamsen er her. Jeg sklir så langt ut på stolen at jeg faller av, og hører en stemme si at - nå er det alvor, Trana faller av stolen. Sekundet etter konstaterer Terje Sylte at han ser bjørnen. Yes!


Dette er en av de bedre, vi får han inn på 10 meter og fyller minnekortene.


Mens jeg er inne for å laste over bilder kommer det ny bjørnealarm. Terje Sylte har oppdaget en ny bjørn, men denne gang er ikke møtet like bra. På isen foran oss ligger en sterkt skadet ungbjørn. Trolig er det en hvalross som har forsvart seg mot en uerfaren bamse.


Kapteinen kontakter Sysselmannen, men her ute i isen får naturen gå sin gang. Kanskje kan bjørnen klare seg om den får ro. For mange føles det likevel trist å forlate denne bjørnen her ute. Vi mennesker er jo bygd opp slik at vi gjerne vil gripe inn og hjelpe om vi kan. I denne villmarka er det vel likevel mest naturlig at vi holder fingrene av fatet. Vi bakker av og forlater bjørnen etter noen få minutter.


Snart får vi ny kontakt, herr Sylte igjen. Nå er det en svær bamse, nesten på samme is som den forrige.


Det kan jo også være denne som har skadet ungbjørnen. Hvalross, andre bjørner og mennesker er i grunnen det eneste som er farlig for en isbjørn.

Ny fotorunde blir det, og før kvelden kommer har superspeider Sylte fått med seg en fjerde bjørn denne dagen.


Slett ikke dårlig, vi er vel alle godt fornøyd med å ha fått så mye bjørn på is selv om vi ikke kom oss lengre øst. Nå venter nye eventyr. Planen er å gå ned mot Hinnlopenstretet på kvelden, vi vil bruke natta på turen.


Når jeg våkner er planene igjen forandret, men det kan du lese om i morgen.