mandag 15. januar 2018

Vinter i ørneland

Det er stupende mørkt i det lille skjulet, men utenfor henger stjernene på himmelen. Vi har akkurat stått opp, men har slept med oss soveposene bort til stolene. Det er skikkelig kaldt, og nå skal vi sitte her i posene, se dagen komme - og senere gå igjen.


I helga har vi vært på vinterlig ørnesafari i Flatanger. Den første dagen tok det ikke lang tid før ørna var på plass, like etter at stjernene sluknet kom den seilende inn på åtet. En velvoksen kongeørn, som regjerer i dette området, slo seg ned og forsynte seg av maten i omlag 30 minutter. 


Etter ørnebesøket ble det stille, noen nøtteskriker og en og annen meis kikket innom, men ellers var det bare ro. Ingen mobildekning, ingen bøker, bare oss og naturen utenfor. Det ble en lang dag, men vi var godt fornøyd. Det har vært dager da ørna ikke har besøkt åtet også. Likevel bestemte vi oss for å prøve en ny natt, i et nytt skjul.


Etter å ha hutret oss gjennom natta, var det bare å rigge seg til bak kamera og lange objektiver igjen. Denne tida før det blir lyst er alltid spennende og fylt med forventning. Hva vil skje denne dagen? - Hysj, hørte du noe? 


Snart er ei ung kongeørn på plass, den lager liv på åteplassen. Snart kommer skjærene, ei kråke, ravn og enda flere ørn. Både kongeørn og havørner setter seg ned i trærne rundt omkring.



I dag er det ikke vi som må vente på ørna, i dag er det ørnene som venter på tur. Helt fra halv ni på morgenen, til vi avslutter på ettermiddagen er det ørn på åtet. 



Det er morsomt å observere hvor forskjellig ørnene er. De har helt klart personlighet, noen er forsiktig andre bråkebøtter eller stolte og rolige individer.


På det meste ser vi fire store fugler i trærne rundt. Slik kan det også være, heldigvis! Det er bare å si takk til naturen som gir slike gleder - og en ekstra stor takk til Ole Martin Dahle som legger til rette for slike opplevelser.

tirsdag 2. januar 2018

Børgefjell 2017, del 8

Godt nytt år til dere alle. Det er på tide å oppsummere og ikke minst avslutte vandringen vår i Børgefjell. Ser vi tilbake på 2017 er det ingen tvil om at dette var et av de store høydepunktene.


Hvordan kan egentlig 14 dager med mygg, tunge sekker, sure sokker og lite mat bli et høydepunkt? Forklaringa må ligge i at vi har så alt for mye av det aller meste. Vi har alt vi trenger - og mer enn det av både vin, flesk, informasjon, støy, lys, varme, mat, klær og forbruksvarer. 

Hjernen trenger iallefall en skikkelig ferie fra alle inntrykk for å fungere som den skal.


Det er rett og slett deilig å slippe unna en kort stund. Være en del av naturen, men for de fleste blir dette bare en floskel. Vi ser jo tydelig på det som skjer rundt oss at mennesket for det meste er opptatt av å komme seg unna, ødelegge og bli kvitt denne naturen. 

Nettopp derfor håper vi at noen kanskje lar seg inspirere til å prøve en lang tur i år, kom seg ut med telt, kjenne på gleden. Det er fantastisk, men egentlig nytteløst å prøve å forklare det.


Krigshelten Claus Helberg var i mange år guide for fjellturister på Finse. En gang skal han ha skrevet en lapp som han delte ut til gruppen han skulle ut i fjellet med. På lappen sto det: Ja, det er helt fantastisk.

Helberg hadde forstått noe veldig viktig, hysj! Kom deg ut å kjenn selv. - Vi vil bare inspirere.

På Børgefjell-turens tre siste overnattinger i 2017 ble det en flott vandring fra Storskavelbekken til en ny leirplass ved Simleelva - og den siste ved Tipplingelva. Det eneste som plaget oss var insektene her nede i litt lavere land, derfor gjorde vi som reinen og oppsøkte toppene når vi skulle ha en rast.


I dette området sør for Tipplingan i Nordland følger Kvigtindmassivet hele tiden med oss i godværet. En og annen fjellfugl holder også oppsikt med vår vandring. Her er det myrsnipa som følger sagnet og vokter over ungene sine.


Det er en vakker og lettgått tur her i den nordøstlige delen av parken, men vi bruker likevel lang tid. Det er jo ferie og vi har råd til å la timene gå, mens mysnipa og heiloen piper forsiktig. 

Ved den nesten uttørkede Simleelva får vi et gjensyn med den 1450 meter høye Rainesklumpen som fulgte oss på de første dagene av turen. 


Alette deler Hans Børli`s tanker fra sitt stykke «Levende stillhet» med meg i teltet denne kvelden:

Det kommer for meg at det er seint på jorda. At dette navnløse livet som jeg står her og kjenner som en lykke i meg, er dømt til undergang. Jeg ber mine sanser våke, leve og oppleve mens det ennå finnes urørt natur, levende stillhet. For i fremtiden vil teknikken og mekaniseringen skru sin jernjomfru sammen og kvele mennesket langsomt.


Vi avslutter altså med ei overnatting helt nede ved Tippling-elva. Det er bare to-tre timers mars til bilen, men vi skulle helst ha hatt flere dager her oppe. 

Ja, altså hjernen trenger en skikkelig ferie for å fungere. Det er utrolig lurt å ta en pause fra sosiale medier, nettaviser, blogger og legge mobilen vekk. Ikke bare i ferien, men hver eneste dag.

Forskere mener at hjernens evne til å tenke kreativt og jobbe målrettet er under hardt press. Vi er nemlig ikke bare passive konsumenter av statusoppdateringer og e-poster. 
Hver gang et varsel dukker opp på telefonen din, krever det at hjernen tar stilling til om og hvordan du skal reagere. Blir det for mange valg, kan uviktig informasjon begynne å konkurrere bort viktige gjøremål og avgjørelser. 


Mangelen på bevissthet er faktisk en av de største kildene til mentale lidelser og til en verden som i utgangspunktet er syk. Kom deg på tur og bli litt frisk!

Men bruk gjerne 30 sekunder på å stemme på årets fotoblogg. Denne er blant de nominerte:

Fotoblogg-awards  2017

Her kan du lese om hele vår tur til Børgefjell i 2017:


onsdag 29. november 2017

Børgefjell 2017, del 7

14 dager av ferien ble også i år brukt på telttur i Børgefjell nasjonalpark. Dette har blitt en liten tradisjon nå, Alette og jeg har gått der oppe i fem år på rad. En av dagene vi virkelig husker fra i år er en strålende augustdag da vi våkner ved Store Kjukkelvatnet.


I år hadde vi kanskje det fineste været vi noen gang har hatt på en langtur, men med godværet kommer også insektene. Uansett hvordan vi snur på det har jo alt her i verden både en lys og en mørk side.
 

Det er ikke en eneste følelse av vind, når vi har fått på oss sekkene. Alt speiler seg i den store vannflata. Vi skal begynne å bevege oss ned mot Susendal, men vi kommer ikke langt.
 
I en krystallklar kulp ser vi flere ørreter som driver intens fangst av insekter. Det er ikke bare mygg og klegg, men også en rekke andre innsekter som svermer denne augustdagen.
 
 
 Jeg tar på den lette 300 millimeteren, som alltid er med på lengre turer, den har en fin nærgrense. Jeg begynner å ta noen bilder, og ser fort at det her er potensiale til å få noe bra. Ørreten er ivrig, insektene mange og vannet er speilblankt. 
 
 
Etter ei time har jeg fått bilder som jeg aldri har tatt før, vi er nesten på vei til å gå videre, men jeg ser at situasjonen kan og må utnyttes enda bedre.

Jeg spør om vi kan bli på stedet, koke kaffe og bruke noen timer. Alette som ser hva jeg allerede har fått på bildebrikken, er med på det. Hun hjelper meg med å peke ut insekter på vannet, og gir beskjed når fisken er på veg. 
 
 
Jeg holder bare fokus og skyter når hun roper at ørreten kommer. Jeg får en flott serie der fisken spiser en storstankelbein, men nå oppdager vi en nydelig bloddråpesvermer på vannflata. For første gang på lang tid kjenner jeg adrenalinet bruser gjennom kroppen av fotograferinga. Dette er virkelig spennende.
 
 
- Nå kommer den! Roper Alette, og speilet på kameraet løfter seg med minst 20 påfølgende klikk. Slik ble dette, og mange flotte bilder til i løpet av noen formiddagstimer. Det gjelder å utnytte situasjonen når man først er på rett sted til rett tid.
 

 (Det viser seg at bildet som topper denne serien blir nummer tre i NM i naturfoto i 2017.)
 

  
Når jeg og fisken begynner å bli mett, beveger vi oss videre i fjellet. Vi går nesten rett nordover igjen og helt utpå kvelden slår vi opp teltet der Storskavlbekken møter Simskardelva.
 


Mygga er hissig, men det hjelper med litt sot og røyklukt. Nok en magisk dag i Børgefjell er over.
 
 

søndag 19. november 2017

Børgefjell 2017, del 6

Jeg rykker til i soveposen, reiser meg skremt opp -  Noen snakket til meg, sier jeg til Alette. Hun sover imidlertid, og svarer naturligvis ikke. Hva er det som skjer? Vi er jo her inne i fjellet, ved Vierma, langt unna verdens problemer.


Ute skinner sola og rent vann strømmer ned fra fjellet ved siden av teltet. Her er det ingen utenfor, bare nok en utrolig fin dag i Børgefjell.

Vi pakker sammen og legger ut videre på ferieturen vår, men jeg klarer ikke helt å slippe stemmen som vekket meg. Den er med meg på dagens vandring.
 
 
Nå skal vi gå mot nord igjen, krysse over Gæivenåsen (Gievienjuenie) og komme oss bort til Store Kjukkelvatnet (Stoerre Tjohkelenjaevrie). Alette drømmer om en sandstrand, og vi leter etter drømmen. På veien møter vi både fjellrypa og boltiten.
 
 
 Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm –
og jeg reiste mig op: Hva er det du vil mig?

Arnulf Øverlands dikt fra 1937, Du må ikke sove, ryster oss ennå i dag. Det har på en måte noe mystisk over seg, en følelse av at dikteren kommer i kontakt med noe der nede i dypet, stemmene i drømmen, følelsene – og slik kan se inn i framtida.
 
 
Jeg våknet altså slik inne i Børgefjell i sommer, det var som om hele naturen snakket til meg. Den snakket om overforbruk, om urettferdighet, om mishandlingen av jorda og den grenseløse egoismen. Det er ikke første gang jeg opplever dette.

Kanskje er ikke Øverlands dikt så mystisk? Kanskje ser vi alle mer enn det vi ønsker? For vi har det jo alle så godt, og ønsker bare å sove videre, bare gå her og glemme. Glemme denne egoismen og overforbruket av liv og natur.
 
 
- Vi er jo alle glade i naturen, sier politikere og næringslivstopper til oss. Men spørsmålet er jo hvor bevisst de er dette når de tar sine valg. På hytta ser de alle utover naturen og ønsker å ta vare på den, ser galskapen i det mennesket driver med. Tilbake i hverdagen klarer de likevel ikke å omsette dette i handling. 
 
 
Vi er oss alle selv nærmest, så asfalt på vegene, strøm til hytta, penger og arbeidsplasser kommer alltid først. Selv om de fleste her i Norge allerede har så alt for mye – og har tatt så alt for mye – så tar vi litt til, og litt til, og litt til….
 
 
Nok en dag i Børgefjell er over. Den ga oss alt det vi drømte om, sandstranda, blomster og sommerfugler. Ingen drømmer om betong og anleggsmaskiner. Nei, møter med fjellets fugler og ekte lykke er med oss når vi legger oss ned i soveposen denne kvelden.
 
Vi får håpe vi klarer å sove i natt - Den skurrende, angstfylte stemmen ligger alltid der bak.