tirsdag 27. september 2016

10 netter i Byrkije - 9

Det røde nebbet åpnes og lukkes som spisepinner på en sushibar, "kly – kly- kly – kly – kly" roper rødstilken mot oss. Vi er på vei ned fra Store Børgefjell, ned mot lavlandet ved Vestre Sipmeken.


Fjellvinden blåser mildt i dag, livet smiler og rødstilken kjemper en kamp for å bevare avkommet sitt. En fiskemåke flyr nysgjerrig over sivet der de små dun-nøstene sikkert gjemmer seg. Vi får lyst til å hjelpe rødstilken, men er klar over at vi risikerer å miste det som naturen egentlig er - dersom vi bruker våre menneskelige verdier på den.

Fiskemåken har like stor rett til å være her som rødstilken, den har også rett til å jakte insekter over denne myrpytten. Dersom vi fordømmer og ikke aksepterer det som en gang har bragt oss hit, blir det vel med årene veldig stille i fjellet?


Snart roer den vesle kampen mellom rødstilk-mor og fiskemåken seg ned, frykten vår var igjen ubegrunnet - og det var i grunnen flott å se denne turens første fiskemåke. Er du klar over at den i uminnelige tider har bodd her i fjellheimen, den elegante måken også? 

Vi rusler videre nedover en frodig dal, og stadig flere blomster dukker opp rundt oss. Ingen tvil om at livet har litt bedre betingelser her nede mot 700 meters høyde. Korte gullris lyser mot oss når vi nærmer oss vannet.


Gullris er en vanlig staude i fjellet, en flerårig urt som kan benyttes på mange måter. Slik er den også i slekt med oss mennesker, vi er også liv som springer ut av rotstokken. Denne rota sier noe om hvor vi kommer fra. Vi ser det aldri, men føler kanskje noe av det når vi vandrer gjennom Børgefjell.

Milliarder av mennesker har allerede slukt i seg mye gjennom vår histories gang, men først i det siste korte kapitlet sluttet vi å takke. Til enhver tid er kjølevegger og fryseskap overfylt med matvarer, på kjøpesentrene og sushibarene – samtidig som vi selv er ute og høster av det såkalte overskuddet. Det er selvfølgelig ikke et historisk overskudd, men et overskudd sett ut fra vår snevre livshistorie. Vårt ego!


Ny teltplass, litt nærmere sivilisasjonen. Her ved Vestre Sipmeken finner vi ferske bananskall, ølbokser og dopapir. Likevel er dette fortsatt vill natur - i forhold til det de fleste mennesker lever under. Det er grunn til å takke nok en gang for at vi har noe slikt her i landet. Dagen avsluttes med et kveldsbad.


Turen og denne lille fortellingen er snart over, men naturen og livets fortelling lever videre i sol, fjell, vann og luft. Livet lever i alle disse artene, naturen som vi har rundt oss i vår korte vandring på denne vakre planeten. En rødstilk varsler her også: - "Kly-kly-kly-kly-kly-kly-kly".

mandag 19. september 2016

10 netter i Byrkije - 8

Hva er det egentlig som er så godt med dette friluftslivet? Hva er det som gjør at man bare vil ha mer av disse fjellene, vannet, vinden, mygga og tunge sekker? Vi har startet på tilbaketuren gjennom Byrkije - Store Børgefjellet - og har snakket litt om akkurat det.


Vi stopper opp helt i toppen av det som på kartet er merket med navnet "Store Børgefjellet", og vi skuer ut mot Sapmandalen i det fjerne. Snakker litt om hvorfor vi har kommet tilbake hit til fjellet i år også.

Det er egentlig ganske vanskelig å svare på spørsmålet - for det har så mange svar. Det rare er at svarene endrer seg ettersom man tar seg tid til å tenke på dem, og at alle på sin måte og til sin tid er riktig.

Hvorfor? Det handler selvfølgelig om spenning, mestring og å utfordre seg selv litt. Det handler også om nærkontakt med naturen, om grunnleggende behov for å være nær sol, regn, vind, fugler og fisk. Nær det vi mennesker en gang har kommet fra.


Det enkle livet med teltet - uten oppvaskmaskin, støvsuger, bil og tv - er selvfølgelig en befrielse noen enkle dager, spesielt nå midt på sommeren. Da er det godt å rømme unna samfunnet, rømme unna alle nyhetsoppslag om terror og miljøødeleggelser. Stikke fra søppel og eksos - få lov til bare å være en liten skapning i fjellet noen dager. 


Tidligere denne sommeren har vi hatt med ungene til syden, til "all inclusive" på Kreta. Ja, vi mesket oss skikkelig, på en av de beste måtene det vestlige mennesket kan nyte livet. Vi tok fly, badet, spiste og hørte på jagerflyene som suste i lufta - i retning mot øst. Også lengtet vi litt til Børgefjell.

Hver kveld tordnet krigsmaskinene gjennom den varme, mørke lufta. Snakket til meg om alt fra krig til klimaendringer og et sykt forbruk. Disse himmelske motorene som trygger vår velstand og tar vare på vår rett til å skrive og uttrykke våre tanker og bekymringer. Vår rett til å reise og være rike, være frie mennesker!?


Vi lever i en rar verden, en verden som på mange måter er forvirrende, der det virkelig er mange svar. En verden der det faktisk kan være tungt å stoppe opp og tenke på våre handlinger. - Er dette egentlig godt eller vondt? Et spørsmål med mange svar, men med en rot man kanskje kan lete opp inne i Børgefjell.

Ved solnedgang har vi slått leir, lagt igjen sekkene og vandret for å se på veien tilbake mot sivilisasjonen. Vi ser Vestre Sipmeken langt der nede mot øst.


Gammel tro, hentet fra usivilisert urbefolkning, sier at vi alle er et hus som består av fire rom; et fysisk, et psykisk, et følelsesmessig, og et åndelig. De fleste av oss har nok dessverre en tilbøyelighet til å holde til i ett av disse rommene det meste av tiden.

Kanskje er det slik at en tur i Børgefjell gir oss tid til å lufte litt i alle disse rommene? Indianerne skal nemlig ha sagt at: - Hvis vi ikke går inn i alle rommene hver dag, så er vi ikke hele.


- "Jeg vet da faan", får jeg egentlig lyst til å si. Skal vi tenke så dypt på hva som er godt og ondt da? 
- Og hva er vitsen, når spørsmål har så mange svar? Da finnes det hele tiden unnskyldninger, ikke sant? Slik driver vi på da, hver dag, lar oss drive med, bare legg merke til alle disse unnskyldningene for å fortsette ned den samme strømmen.

Vi har enormt med unnskyldninger og bortforklaringer, masse uro og støy, ting og lyster som gjør at  vi virkelig ikke hører etter. Vi lytter ikke på svaret som finnes der innerst i et av disse rommene. 


Det er morgen, det er en nydelig morgen, og vi må snart videre på turen hjem. Vi har tid til et forfriskende bad - og noen kast med stanga når teltet er tatt ned. 

Kanskje er disse bildene egentlig nok til å fortelle hvorfor vi elsker Børgefjell og naturen? Kanskje blir det for mange ord? Kanskje er dette nok til at andre også drar ut og får ro til å stille spørsmålet: Hvorfor? Hvorfor er jeg her?


Fisken får vi til frokost, det er som faan igjen altså. Juuuhuuu!!! Faan så herlig! Eller som den strake motsetning sa i Lukas 12: "Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal ete". Heter det i lignelsen om den rike dåren, han som glemte hvor han skulle samle sine skatter.

Vi får bare prøve å gjenta en historie og noen gamle ord på nytt da. Vi må være den forandringen vi selv ønsker å se i verden:


"Den rike dåren innså ikke at han var avhengig av naturen. Han talte som om han hadde makt over fremtiden og som om det var han som selv gjorde grunnen fruktbar, kontrollerte solens opp og nedgang og fikk temperaturen til å stige. Han bar med seg en følelse av at han selv var skaperen, ikke en skapning. Denne farlige egosentriske dårskapen har hatt en alt for lang regjeringstid i menneskehetens historie". - Martin Luther Kings tolkning av Lukas 12.

fredag 16. september 2016

10 netter i Byrkije - 7

Det ser ut som en slags humle, men det som har satt seg på sekken er virkelig farlig. Dette er en parasitt som lynkjapt kan lande på hodet og lime fast sine egg, den kan få larver til å vandre under huden og inn i øynene på mennesker. Det er en reinbrems!


Vi har stått opp og har vandret i retning av Steinvatnet. I dag lar vi teltet stå, og går med fiskestang og lett sekk i Børgefjell. Jeg skal fortelle deg mer om de forferdelige larvene av reinbrems snart. I fjor ble 17 barn og voksne infisert i ansiktet av dette insektet - som altså danser rundt oss nå. Huff!


Først må jeg imidlertid fortelle at vi fortsatt har det fantastisk fint, det har blitt stor fisk og vi gleder oss til middag. Jeg har ikke lyst til å fortelle hvor denne ruggen slo på, men kan legge til at det nesten alltid er enklere å få middag i noen små vann og pytter i Børgefjell enn i de større og mer omtalte vannene.


Vi mennesker er alltid interessert i hvor vi kan få fisk, hvordan vi kan skaffe oss mer. Vi liker å høre om moltemyrer og hva naboen har fått. Det ligger noen grunnleggende følelser der. Hva kalles alle disse driftene som er i oss? Hvor kommer de fra? Hva gjør de med oss? 

På turene våre snakker vi ofte om dette, kanskje ikke så rart ettersom Alette er utdannet human-biolog og jeg alltid har vært interessert i naturen. I grådighet, hovmod, misunnelse, hat og de klare motsetningene som ydmykhet og kjærlighet. Alt dette som altså utgjør vår natur, alt som gjør oss til livets mesterstykke og samtidig dets største trussel. Det var vel derfor jeg begynte å skrive om reinbrems denne gangen – og ikke om blomster.


En kaldere vind fra nord/øst sniker seg over steinrøys og inn i fjærdrakten på småfuglene. Den presser ansiktshuden sammen rundt øynene, rynkene kommer og fjellblomstene blir enda litt mer pjusk denne augustdagen. Alt er godt og alt naturlig - Det er slik det er.


Likevel er det også slik at vi har noen grunnleggende følelser med oss, som gjør oss ekstra våkne. Jeg har allerede nevnt noen av disse, men størst av alle de negative er nok  frykten. Ser man nærmere etter så bunner nok alle de andre ut i akkurat frykt. Dermed blir det alltid så forferdelig, selv det at noen andre har fått større fisk kan være noe å frykte for den som ikke står støtt i vinden. For ikke å snakke om reinbrems, rovdyr, fjellbjørkemålere og alt dette som kanskje kan skade oss eller det vi er glad i.

Frykt selger! Prøv å legge merke til hvor mange ganger du leser noe på grunn av en ny sykdom, ny terror, ny fare og et nytt insekt. 


Vår oppgave må uten tvil være å forstå noen av disse følelsene, og bli så voksen i dem at vi skjønner at vi ikke instinktivt må adlyde dem. Vi trenger ikke slå i hjel reinbrems, sprute gift på ugress i hagen, ta mer fisk enn det vi trenger eller gasse mygg fordi den kan spre sykdom. For hvor ender det egentlig om vi bruke alle midler mot naturen? Av frykt for det som likevel kommer med høsten. Hva om vi følger vår barbariske menneskenatur og ikke tror det finnes valg – og ikke ser at vi selv er en del av dette?

Da angriper vi naturen - og da angriper vi naturligvis oss selv til slutt. Slik universet til slutt vil folde seg rundt seg selv og bli til et stort, svart hull. 


Hurra for livet, for Børgefjell, for evigheten og for reinbremsen, alt er godt!

onsdag 7. september 2016

10 netter i Byrkije - 6

Det blir det en liten nedtur når vi stikker hodet ut av teltet denne dagen ved Nobrinvatnet. Kvelden i går var en av de vakreste på lenge, men nå er det surt og kaldt igjen. Vi blir enig om at dette er en god dag for forflytning videre nordover. Vi skjønner at vi er litt små oppe i dette store steinlandskapet, vi er utsatt for vind og regn.


Plutselig knurrer og bjeffer den store ulvehunden utenfor teltet, den ellers rolige Baffin varsler kraftig. Det er tydelig at han har oppdaget noe som vi enda ikke har fått med oss, men snart kan vi se to mennesker og en hund. De kommer nærmest glidende inn i horisonten, og blir en del av vår virkelighet.


Det minner litt om noe jeg nylig leste, at mennesket ikke hadde noe forhold til fargen blå før vi satte ord på den for noen tusen år siden. Det var den siste fargen vi ble bevisst, noen bjeffet og varslet om at det var noe der som vi ikke hadde lagt merke til. Skal tro om det finnes mer der ute som vi ikke kjenner til? Er vi ydmyke nok i forhold til det?


To kjente fjes står plutselig ved siden av oss, slår av en liten prat om vær, vind, fugl og fiske før de trasker videre på sin tur. Dette er faktisk de første personene vi ser denne sommeren i Børgefjell, men når vi har pakket teltet møter vi merkelig nok en person til. Det er parkforvalteren som er ute og gjør seg kjent i et område han aldri har gått i før. Han slår smilende fast: - Vi er nok ikke i det mest trafikkerte området av nasjonalparken.



Noen rypekyllinger vekker snart også ulvehundens interesse. Han bjeffer ikke mot fuglene, men vil gjerne bort å ta en kikk.

Vi trasker videre gjennom Børgefjell, gjennom vind, regn og sol. Tar oss tid til å gå opp på en topp for å få litt utsikt, stopper og koker kaffe. Alette blir opptatt av en stein som utmerker seg veldig i dette landskapet. Den har nok, som oss, også lagt ut på vandring og tatt en pause her oppe i snaufjellet.



- Jeg tror jeg vil kalle det en lærhudstein sier Alette, og det er egentlig et godt navn. Det er en flyttblokk av en "ultramafisk" bergart, det kan for eksempel være olivinstein eller serpentinitt. Disse steinene er ustabile når de kommer i kontakt med vann og luft, og danner den orange, rustne forvitringshuden etter bare noen få hundre år. Derfor er de så synlige.

Det vokser heller ikke lav eller vegetasjon på dem, fordi steinene mangler grunnstoffer som vegetasjonen trenger og ellers har rikelige med stoffer som livet ikke er så glad i. 


Vestsiden av øya Leka er en av de største arealene med slike bergarter i Norden, men det finnes ellers mange små felter av dem, både i Sverige og i Norge. Vår rare "lærhudstein" kom nok med isbreene fra øst en gang i tiden, man blir jo litt ydmyk av å tenke over akkurat det også. Det er et stort gap i tiden mellom steinen og kroppens vandringer på jorda.


Vi trasker videre mens sekken gnager, stein på stein lager humper og trinn, hindringer og hjelp til føttene. Jeg grunner litt på dette med ydmykheten. Det står skrevet et sted at vi mennesker aldri er så store som når vi er fylt med følelsen av å være liten og ydmyk. Hvordan står det egentlig til med den følelsen? Hvor ydmyk er vi ovenfor alt det som er rundt oss? Natur, liv, tid, stein, evolusjon og universet?


Nå tipper vi over Viermafjellet legger igjen Saapmanjaevrie i dalen bak oss, og kikker nordover mot Steinvatnet og Golvertind der ute i det fjerne.

Har vi kanskje gått oss litt vill i tanker om at alt kan veies, måles og selges? Har vi blitt lei ord som historie, poesi og åndelighet. Hvilken grunn står vi egentlig på når vi tar våre avgjørelser? Ser vi ikke at vi selv kan forflyttes, utvikles og endre denne grunnen, og da gjøre det nettopp gjennom historien, poesien eller det vi forteller oss, det som utgjør vår åndelige verden. En verden som også alltid har vært i utvikling og på reise, helt lik den vi tramper i nå her i Børgefjell.


Vi finner oss en ny teltplass nede i Viermadalen, det går mot kveld igjen. Vi velger et sted der det har stått telt før, prøver å la være å sette nye spor og flytte nye steiner.

At vi ikke må utnytte naturen på en måte som ødelegger for fremtidig liv er kunnskap som har vært med oss lenge. At vi så må modnes og forstå konsekvensene av våre handlinger er vel heller ikke noe nytt, men ting tar virkelig lang tid, og jeg skal være ydmyk nok til å si at jeg ikke orker å sove som den "lærhudsteinen" på dette. Jeg tror vi er født med et valg som gjør at vi faktisk kan gi livet næring.


Hvis vi ikke vet hva det menneskelige er - hvordan skal vi da kunne ta vare på alt liv? Så hei menneske! Hvem er du? Hvorfor tar du dine valg? Hvilken grunn har du egentlig? Gamle grekere ga seg selv påminnelsen: «Kjenn deg selv!» Og hvis vi vet hvem vi er og skjønner at naturen er like sårbar som oss selv, så kan vi kanskje klare oss videre?


To bergender lander i tjernet bak teltet, det er en nydelig kveld igjen. Fjellvinden leker i vannet, solas siste stråler blander seg inn og blir med på speilbildeleken. Vi kan begge føle at vi også deltar på vår måte, helt ubeskrivelig danser vår egen poesi også i denne sommerkvelden.


Vi som kan se stjernene, men aldri kan ta på dem med hendene. Vi som egentlig kan ane at vi også er med på den endringen vi har døpt evolusjon, men som ikke fult ut klarer å erkjenne dette gjennom livet vi lever. Vi har store, store problemer med å endre oss, likevel endrer vi oss alle - og er en del av alt det vi ser rundt oss.

Akkurat det er herlig! Det er stort! Det er Børgefjell!