søndag 26. mars 2017

Ustabilt, uro og uvær

Sporene etter snøskutere har laget stygge merker i fjellmyra, det snor seg en brei veg med gjørme innover i fjellet. Det er lite som er hellig for mennesket i dag, og det er fort gjort å bli forbanna når man kommer over slikt.


Jeg klarer ikke å bli særlig sint, men mer oppgitt over den vegen utviklingen har tatt oss alle. Snur jeg meg så ser jeg en lang veg med sprengt stein, plastikkmatter og asfalt sno seg gjennom det samme fjellet - og den samme naturen. Så hvorfor bli forbanna på fjellfolket som bare prøver å henge på i et samfunn som er fylt med et jag etter fortjeneste og materielle goder. 


Vi kan i dag kjøre 250 ganger rundt jorda på det offentlige vegnet i Norge, men likevel roper vi etter at det skal bli bedre, breiere og mere av det. Når det kommer til vår egen komfort, vår egen sikkerhet og våre egne lommebøker, da spiller det ingen rolle hvordan det går med insekter eller fugler. Når det kommer til vareutvalget i butikken, da blir det stort engasjement.

Dermed blir det meste som ikke gir oss noe i pengeverdi - eller noe å putte i munnen - til en fiende av folket i dag. Selv skarven stakkar, den tar for mye fisk, i en verden der vi tømmer havene og fyller de med søppel. Det er forunderlig å betrakte seg selv i dette. Hva er det egentlig vi er i ferd med å bli?


Desto mer uro vi skaper, desto vanskeligere gjør vi det selvfølgelig både for oss selv og ikke minst for naturen. Det er vanskelig å leve i et ustabilt klima, et system i stadig endring. I våre varme hus, i biler og i den boblen vi lever i så er det kanskje ikke så lett å se dette, men prøv da å sette deg litt inn i hvordan det er å være en art i vår natur. 

Du kan bruke empati også ovenfor våre medskapninger på jorda,  selv om det faktisk gjør litt vondt i sjela. Hvordan har det vært å være en fugl denne vinteren?


Uro oppstår i systemer som er i oppløsning, i is som smelter og vann som koker. Det mens systemer som går inn i nedkjøling skaper ro. Det blir stille når isen fryser eller svartkjelen tas av bålet. Akkurat nå er vi med på en utvikling som går rett mot uro, uvær og ustabilitet. Det er ikke sikkert vi kan gjøre så mye med det? Det ser ikke slik ut!

Mange har lenge vært opptatt av denne boblende uroen som vi finner i mennesket. Det er egentlig godt å lese det Fridtjof Nansen skrev vinteren 1900, for da skjønner man at man ikke er sær. Det er faktisk verd å nevne dette igjen, for det har gått helt skeis 117 år etter at han skrev dette:

- Lang borte, dypt under disse hvite flatene, bølger samfunns-livet.
Ja, det livet ja - hva er det vi har gjort det til? En endeløs rekke trivialiteter og småtteri! – Og hva var det vi ønsket? Gjøre tilværelsen enklere, så vi kunne få utført det vi egentlig vil, og ikke få kreftene slukt opp på veien av alskens småtteri, av alt det vi ikke vil. Full utfoldelse – av våre evner, vår personlighet, vårt innerste vesen, det som vel danner betingelsen for all virkelig livslykke.

Hvor langt er vi nådd? Det går gale veien.


”Gjør slepet lengre, og du gjør vingene kortene” heter det. Men er det ikke just slepet vi arbeider på? Hver ny oppfinnelse, den kan gi lettelser, men øker fornødenheten og binder oss enda fastere i småtteriene. Livet blir mer og mer innviklet. Vi er kommet langt vekk fra teltet og kamelhårs-kappen! Kanskje alt for langt? Og vingene?

Det er den materielle utviklingen som har overtaket i Europas larmende samfunn. Og den åndelige utviklingen - Ja, hvem spør etter den? Det er mest som ytre luksus, materiell velvære, var blitt løsningen og målet, og mon det ikke for mange veier tyngre enn atskillig åndelige verdier.



Hvem har vel vilje og mot til å være enkel i dette samfunnet? Ja, hvis det da ikke kommer på moten. Ja MOTE! Tenk en kultur som hyller ”moten”. Uselvstendighetens, de utvaskede personligheters stempel. Det er ikke bare kvinner og narraktige mannfolk som renner etter moten. OG det blir bare verre og verre. 

Med de stadige hurtige samferdselsmidler, så øker tempoet uhyggelig. Før tok en ny mote år om å nå oss, nå tar den ikke mange dager eller timer, og uten stans skifter det. I dette larmende jag er det ikke tid til å finne sin egen mening, så peser en av sted etter siste motes. En kan ikke bli oppdaget sittende igjen med en hatt, eller en mening som alt har blitt avleggs.


Hele vårt liv er innrettet på å virke på andre, ikke inn rettet slik som vi selv kunne ønske det, men slik de andre - hopen – vil. Slik bor vi, slik arbeider vi, slik kler vi oss, slik spiser vi, slik mener vi og slik elsker vi.

Hvor skal dette ende? Uten ro til smelting av de nye inntrykk, til selvfordypning, kan vel intet menneske utvikle seg. Men når kommer roen til det i dette moderne samfunn?


Det var altså Nansens ord fra 1900, og de peker mot noe der lengre frem. Vi har latt våre lyster løpe løpsk i produksjon, ødeleggelse og i oss selv. Skal vi nå ta ansvar eller overlate til naturkreftene å skaffe likevekt.

mandag 13. mars 2017

Fuglen som ble borte

Stillheten i Norges fjell krymper, selv nasjonalparkene er sterkt påvirket av mennesket. Det utenkelige har skjedd, rypa har havnet på rødlista. 


Det er svært betenkelig at det som skulle være friområdene for naturen har blitt lekegrind for jegere og beitemark for store flokker med dyr som skal bli kjøtt for oss. 

I et samfunn der vi eser ut og har problemer med å begrense oss på alle måter, så er altså jakt og produksjon av kjøtt viktigere enn at naturen får være i fred. Det er galskap!


Jeg er svært bekymret for noen av fugleartene i fjellet. Den nedadgående rypebestanden er virkelig en fare for verdens største falk, den utrolige jaktfalken. Jeg spør meg ofte om vi egentlig har kontroll på det som skjer? Hvor mange jaktfalk har vi?

I stedet for å skrike ut om farene så kan det av og til være lurt å se litt på historien, prøve å lære av det vi har gjort feil. I 1932 døde den siste storpræriejerpen (Tympanuchus cupido cupido) ut i USA, det er en klassisk historie om hvordan det går galt. 


Det aller meste av den amerikanske prærien ble dyrket opp på slutten av 1800-tallet. Præriejerpa var opprinnelig et svært vanlig art langs østkysten av USA, men bestanden ble presset hardt ned – og små populasjoner går ofte mot en usikker fremtid. 

I den første fasen førte oppdyrking til at leveområdene skrumpet inn, slik at bestanden sank. Samtidig ble fuglene selvfølgelig jaktet på. Storpræriejerpe var trolig den opprinnelige thanks giving middagen for mange norske nybyggere. Utbygginga av leveområder, jakt, tamkatter, hunder og alt som fører med utbygging var nok til å true artens overlevelse. I 1908 var det under 100 fugler igjen.


Den gang befant hele bestanden seg på en øy hvor de fikk være i fred, under strengt oppsyn. Dette gikk bra en liten stund til en serie tilfeldigheter førte til at bestanden kollapset. Det var både dårlige vintre og en skogbrann som tok knekken på fuglene. I 1917 var det nesten bare hanner igjen og innavl kombinert med sykdom gjorde at man i 1927 satt igjen med 13 individer. 

I 1932 ble det aller siste individet sett av en ornitolog, som nesten kjørte over fuglen i forfjamselse.
Historien viser at når en art gradvis blir fratatt sine leveområder, og samtidig blir beskattet gjennom jakt, så kan det fort gå galt. Det er i grunnen noe å tenke på for oss alle.

mandag 6. mars 2017

NM i naturfoto, igjen

Så har jeg etter seks år tatt mot til meg og meldt meg på NM i naturfoto i Villmarksliv. I 2010 ble laksefiskeren fra Formofoss "nesten" årets naturbilde, men den gang tapte jeg med 0,2 poeng.


Jeg hadde da deltatt i fire år på rad og luktet på topplasseringa flere år. I 2007 ble jeg nummer fire sammenlagt, i 2008 kom jeg på bronseplass og i 2009, da konkurransen gikk over til å bli et NM i naturfoto, så tok jeg på 2. plassen. 


Etter det har jeg brukt minst mulig tid på å sitte å tenke på hvilke bilder juryen vil like best. Nå har jeg imidlertid kastet meg med i dette, og ser ikke fram til tida med øynene langt nede i bildearkivet. Jeg liker meg best ute jeg.

1. runde i konkurransen startet imidlertid bra med to gull og tre sølv, på disse fem bildene.

Gull - 45 poeng
Gull - 45 poeng
Sølv - 38 poeng
Sølv - 37 poeng
Sølv - 35 poeng
Fotojakta har gjennom mer enn 40 år hatt deltakelse av en lang rekke kjente navn, vi som deltar i år kan vel være glad for de som holder seg unna. Om du følger med her så skal jeg fortelle hvordan det går i 2017.

fredag 3. februar 2017

Frykt ikke!

Stakkars menneske, det er ikke lett å være oss. Her sitter vi i hver vår verden og tror alle at vi har så rett. Rett i vårt syn på verden, rett i vår tro og rett i vår frykt.


Mange av oss tror kanskje at vi ikke har noe sted å vende oss for å hente virkelig fakta. Vi har blitt fortalt at forskerne er betalt, nyhetene lyver og politikerne er påvirket. Ja, så da henter vi våre fakta ut fra Facebook, fra den gruppa der de samme menneskene deler og bekrefter vår frykt. Det er virkelig stakkars oss!


Har ikke alle egentlig en plikt til å undersøke ting litt bedre selv? Bør ikke vi etter gå fakta, helst selv undersøke om dyret, flyktningen eller mørket virkelig er så farlig som vi har blitt forestilt?

- Forestilt? Ja, blitt fortalt og påvirket til å tro. Projeksjon kalles det i psykologien når vi overfører ubehagelige tanker og følelser på andre. Fotografer vet hva en projektor er, så hva er det du projiserer ut i verden? Er det fakta eller frykt? Har du tenkt på ansvaret du har for den dette går utover? Objektet du snakker om.


Du skjønner vi mennesker kommer fra naturen og bærer på disse gamle mekanismene for følelser i hjernen, de som vi deler med dyrene. Problemet er at vi også har evnen til å forestille oss, lage historier og danne frykt for ting som ikke finnes.

Akkurat dette er vi stakkars mennesker veldig gode til, der slår vi alle andre i naturen, men er vi klar over det? At det er unikt for mennesket å bruke disse veldig enkle systemene og gjøre dem svært så komplisert.


Jo mindre bjørn som finnes, jo farligere kan dyret bli i våre forestillinger. Høres det forskrudd ut? Vel, forestillinger og historier har vært bra for oss, det har hjulpet oss, men vi må være veldig klar over at vi hver dag blir utsatt for dette, for frykten som ligger der fra gammelt av.

Det er bare å trykke på knappen så kommer forestillingen og spilles av på livets lerret.


Når våre følelser rettes mot noe eller noen så forestiller vi oss altså at dette objektet har noe skummelt ved seg. En ulv kan være farlig, en flyktning kan sprenge seg i lufta eller angripe med kniv. Vi har sett det, vi har hørt det og frykten er forståelig, men i stedet for å spre disse holdningene ansvarsløst rundt oss så har vi faktisk en fordømt plikt til å undersøke om det virkelig stemmer. 

Vi må gå ut i verden å virkelig erfare om det vi hører fra andre virkelig kan være riktig, eller om det bare er eventyr i den virkelige verden. Er det livsfarlig å ligge i telt i Lierne? Er det skummelt å snakke med en psykisk syk person? Er det farlig å ha en flyktning som venn?


Frykt for fremmede gjør at vi vender oss bort, frykten for et rovdyr gjør selv landskapet dette rovdyret holder til i farlig for oss, uten at det i dag har rot i virkeligheten. Det er en av våre destruktive krefter, den kalles fremmedgjøring.

Likevel sprer mange disse forestillingene helt ansvarsløst rundt seg, og det uten å tenke på at de er forpliktet til å sjekke fakta. Vi må jo hver av oss undersøke om forestillingen virkelig stemmer. Så da sitter vi her da med disse gruppene våre på Facebook, stakkars oss!

Husk at angst gjør at vi har fokus på det som vi oppfatter som farlig, men vi må altså selv ta ansvar for å undersøke dette. Først da kan det skje en endring, og det trengs virkelig!


18. mars snakker vi blant annet om dette på Nordens største naturfotofestival. Kanskje kan du komme til Ski for å høre.